ikke der

Arbeidsledig..eller?

2012-01-20T01:18:00.000+01:00

Siden jeg tydeligvis er midlertidig arbeidsledig har jeg mye tid mellom fingrene mine. Så da har jeg sett litt i bilder som jeg ikke har gjort noe med. Her er noen gode minner, både fra 2011 og det lille som har vært av 2012

Nå skal jeg bare glede meg til i morgen. For da kommer nemlig Ina innom med vakreste hunden sin som jeg skal passe i helgen :)

ikke her
lydspor: Somebody That I Used To Know - Gotye , Kimbra

Ubrøyta gater

2011-12-14T04:11:00.000+01:00

Noen få enkle ord. Ingenting fancy, ingenting skrevet med sølvpenn. Bare enkle, fine, ord. Forklarende, og muligens litt undrende.

Klokka er snart 4, og jeg burde sovna for lenge siden. Har vært planta i sofaen fra jeg kom hjem fra jobb, til nå. Jeg har ikke nok timer i døgnet til å gjøre alt håndarbeidet jeg vil gjøre før jul. Jeg har derimot, endelig, fått skrevet noe på ønskelista. To ting: vannkoker og Hedda servicet til Figgjo.

Det er bare en liten uke igjen til jeg skal dra. Og alt jeg har lyst å gjøre er å være masse sammen med alle de som skal reise hjem til jul, og de jeg reiser i fra for å reise til mitt hjem til jul. - Du har ikke tid til det, sier håndarbeidet fra nedi sekken. Du må gjøre meg ferdig før du reiser. Det er ironisk og teit. At det jeg gjør som mitt beste forsøk på å glede andre, det er det som gjør at jeg ikke kan gledes sammen med de før jeg drar. Det, og sene jobbtimer, såklart. Jeg begynner å bli lei av å jobbe kveld. Husker oftere og oftere hvor mye mer fritid jeg hadde som student. Mye mer tid til å gjøre det jeg ville. Etterpå tenker jeg at jeg sov jo bort mesteparten av tiden uansett.

Man tenker på før, man tenker på senere. Det er jul, og hvem man plede å gi julegaver til. Hva man har gitt og hva man skal gi. Jeg elsker å gi julegaver. Det er masse snø i gatene, og brøytebilene glimrer igjen med sitt fravær. Jeg sklir igjennom de med barnslig lyst og tenker med ett på en setning jeg en gang leste, tenker på Julia. Vi sklir igjennom gatene. Det var noe mer, med snø og titting ut av vinduet, men det husker jeg ikke ordrett. Men du har vært i hodet mitt i det siste.

Jeg tror jeg savner deg. Enkle, små ord. Ærlige og muligens spørrende. Kanske mer til seg selv enn til meg. Jeg savner deg.

ikke her
lydspor: I Am An Astronaut - Snow Patrol

For ung!

2011-11-17T20:55:00.001+01:00

I morgen har jeg bursdag. Det er iallefall det de forteller meg. Jeg velger forsåvidt å tro på det, gaver er alltid stas. Dog føles det ikke som det er det. Jeg vet ikke. Man har jo alltid den lille gleden i magen, at det er min dag og sånn, men det er liksom ikke der i år.
Husker forsåvidt ikke om den var der i fjor heller. Kan godt hende den ikke var det, men mest sansynlig var den det. Den er jo alltid der, bortsett fra i år. I år er jeg anderledes enn de andre årene, viser det seg. Det er litt kjedelig egentlig. Jeg liker å ha bursdag, jeg. Jeg liker å late som at alle vil gjøre meg til lags, akkurat denne ene dagen i året. Jeg får bestemme middagen, og drikke så mye brus jeg vil. Noen har kanskje skrevet et fint kort til meg, og mamma og pappa ringer for å si gratulerer med dagen. Alt dette er jo fenomenale ting.

Kanskje jeg har blitt voksen. Voksen, som jeg er redd for å bli hele tiden. Når jeg ser for meg alderen oppe i hodet mitt, så ser jeg fremdeles tallet 23, men det er jo feil. Og det har vært feil en stund. Likevel, hvis jeg skriver jobbsøknader så skriver jeg "jeg er en trivelig og hyggelig jente på 23 år." Nei, det er du ikke. Og nå blir tallet på papiret enda litt lengre unna 23 og litt for nærme andre tall man helst vil holde seg unna. Ikke fordi at det er så fælt å bli eldre, det er jo uungåelig. Mer fordi jeg ikke har på stell det jeg føler jeg burde ha på stell. Jeg føler jeg har for få år igjen til å finne ut av det. Til å finne meg til rette og til å ombestemme meg, for så ombestemme meg igjen.Og jeg blir jo helt matt i maska av å tenke på det. Og jada, man har så mange år igjen, og "du har god tid, du er enda ung". Og ja, jeg er enda ung. Veldig ung faktisk. Langt fra gammel. Men man må se det i ansiktet, en plas må man begynne. For man er ikke ung for alltid, uansett hva man velger å tro. Og hvis jeg skal finne ut at jeg vil bli mor, finne ut at jeg passer best som tante, for så å finne ut at jeg vil bli mor igjen så har jeg ikek lyst å finne ut av det i en alder av 40. Hvis det er mor jeg skal bli.

Jeg skal forhåpentligvis bli andre ting og. Dog har jeg langt fra hastverk med tanke på valg av yrke, eller jobb. Det kan man bytte på hele tiden. Utdanningsinstitusjonene legger jo ikke akkurat ned med det første, og du er ikke "for gammel" for å bli noe som helst, synes jeg iallefall. Det er alt det andre herket. Som man alltid har tenkt at går seg til av seg selv, som man alltid har tenkt at man ikke trenger å "fikse" med selv. Det er de tingene som lar vente på seg. Og jeg bryr meg fint lite i hvor akseptert og vanlig det er å være både 35 og 40 før man får sitt første barn. Jeg vil ikke være en av dem. Enklere er det ikke. Så nå synes jeg hjernen min skal slutte å se det 23-tallet, og begynne å være litt mer realistisk. Få litt fortgang på sakene. Begynne å fungere litt bedre og finne ut av ting. For hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en ung og dum liten 23-åring, som sin største bekymring er å finne ut hvor det er vors i helga.

Gratulere me' dan', da.

ikke her
lydspor: Titanuim -David Guetta feat. Sia

Hva vil du?

2011-10-21T00:26:00.001+02:00

Jeg trykker ctrl + r på siden til blogen min til stadighet. Som om det liksom skulle vært noen andre som skulle skrevet innlegg her. Jeg har helt tørke virker det til. Og nå ligger eg her, sjuk og svak og dårlig bak. Jeg har fått bronkitt. Det, kombinert med astma, er visst ikke det kuleste livet har og tilby. Tro det eller ei.

En skulle tro jeg hadde god til til å pønske på noe lurt å si, men det har jeg tydeligvis ikke. Har prøvd å tenke litt på det, dette med at jeg ikke skriver. Jeg pleier jo som regel å srive om alt jeg føler. Så det jeg sånn halvveis har kommet frem til er at kanskje jeg egentlig ikke føler noe om dagen? Ikke noe sånn stort og skremmende. Ikke stort og depresivt eller stort og gledelig. Jeg er jo veldig opp og ned, og nå har jeg blitt mer en rett linje. Kan det stemme? Ikke vet jeg. Dog er det vel kanskje ikke så farlig.. Det at blogen har litt færre innlegg om dagen er ikke akkurat noen krise, ikke en som betyr spesielt mye da. Med mindre jeg plutselig har en hel skokk med lesere som jeg må tilfredsstille? Det tror jeg noen andre vet bedre enn meg :)

Så da sier jeg meg egentlig fornøyd med at det er litt blogtørke, så får dere heller si fra om dere er uenig. For å skrive, det liker jeg. Så om dere har noe dere vil jeg skal skrive om, så er det bare å si det. Så skal jeg gjøre mitt beste!

I mellomtiden skal jeg ligge på sofaen å se på dårlig teve og passe på å ikke gå under.

ikkeher

Alene, men ikke ensom

2011-10-07T02:22:00.001+02:00

Det er fint å være alene. Det er deijli og godt og man slapper av. Selvom det er vakum etter tre uker med intensiv jobbing og folk rundt seg 18 timer i døgnet. Flotte, flotte mennesker. Og plutselig sitter man i sofaen, med teve foran seg og enmannstaco. Du er ensom, og alene, men det er fremdeles utrolig herlig. De tre siste ukene har bare vært. Merkelige. Og langt fra "virkelige". Man kan ikke jobbe frivillig og eie leilighet. man må ha en betalt jobb også. Dog skulle jeg ønske det ikke var sånn, i det hele tatt. Jeg har merka den virkelige gleden ved å jobbe frivillig igjen. På skikkelig. Med alle ledige timer brukt på det herlige røde runde, så har jeg igjen virkelig fått føle gleden av å jobbe fordi man virkelig vil, ikke fordi man må. Og jeg elsker det. Det er helt fenomenalt. Det gir meg så utrolig mye! Og å jobbe med folk som har valgt akkurat det samme, fordi de har lyst. Det er en fabelaktig følelse, og et samhold uten sidestykke.

Jeg merker dette blir pompøst og svulstig. Så jeg skal avslutte her, og heller legge ut litt bilder og skrive litt mer siden. Men virkelig. Vi er heldige her i Trondheim, som har Samfundet. Og alle dere som ikke har fått erfare den kjærligheten Samfundet har å gi, dere har virkelig gått glipp av noe.

ikke her
lydspor: Hjem til dæ - Sirkus Eliassen

Mormorlærdom

2011-09-26T00:40:00.000+02:00

Enkelte ganger gjør det ingenting at man skal hjem til seg selv, alene. Hjem til sin egen stue, sin egen store seng. Hjem der ingen er for å snakke imot deg, ingen er der for å snakke med deg. Ingen er der for å fortelle deg hva du skal gjøre og hvordan den beste måten å gjøre det på er. Ingen der til å være sure på, og du får ligge helt alene i sengen akkurat slik du selv vil.

Noen ganger er det helt greit å bo alene og kun være seg selv. Og ikke ha noen andre å ta hensyn til. Ikke ha noen som er i veien for stemmen din. I veien for det skriket du aller helst vil svare med. Og ingen der til å måtte bli venner med igjen før man legger seg.

Noen ganger er det helt greit å bare være meg.

Dog er det å foretrekke at man ikke er sure på noen når man skal legge deg. Uavhengi av om man skal sove sammen med vedkommende eller ikke.

Jeg har pene venner. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde tv på rommet.

ikke her
lydspor: Revolver - Philter

Eksos

2011-09-09T00:27:00.001+02:00

Så var han motorsykkeleier, og jeg vil være eksosrype!

ikke her
lydspor: vinden som suser rett forbi hodet ditt bakpå en lekker Honda 750C

Søvn ønskes

2011-09-08T02:04:00.000+02:00

Alle andre er syke, mens jeg får bare ikke sove. Jeg saumfarer det store internettet på leting etter noe som kan få søvn på dagsordnen, men ingenting ser ut til å hjelpe. Hoster litt, og spiser litt doc. Prøver å legge meg og lukke øynene, lenge, uten at det fungerer nevneverdig mye.

Blir liggende å tenke på hvor sliten jeg er. Prøver å huske sist jeg var hjemme for å gjøre noe annet enn å sove. Får det ikke til. Den eneste oppvasken jeg har hatt de to siste ukene er et par glass. Jeg er utslitt, men det er akkurat som kroppen nekter å sove bort "fritiden" min. Nå når jeg først er hjemme, så skal hjemmetiden nytes! Men jeg vil jo bare sove.

Og alle de tingene jeg kunne gjort. Alle bildene jeg kunne ført over og redigert, som jeg egentlig burde gjort for altfor lenge siden. Men jeg orker ikke. Det eneste jeg orker er å ikke sove. Å ligge å høre på fryseren som lager lyd. Oppdatere alle blogene jeg leser, i håp om at noen har skrevet noe nytt. Det har de ikke. Tenke på hva jeg skal gjøre i helga. Glede meg til å begynne å bygge UKAskiltet. Høre på at fryseren slutter å lage lyd. Være glad for at jeg kjøpte melk i butikken i sted. Lure på når jeg skal få tid til å drikke den. Lure på om jeg skal klare å huske å ta med førerkortet i morgen, eller om jeg 6. dagen på rad skal klare å glemme det.

Og dette må skje nå. Den ene dagen hvor jeg skal opp virkelig grytidlig dagen etter. Dette slår sjelden feil. Det er jo de dagene man ikke får sove, og man kanskje har fri dagen etter, men de dagene husker man ikke. De dagene er det ikke vitkig at man sovner, så da legger man ikke merke til at man ikke får sove. Jeg får virkelig ikke sove.

Men i morgen! Da skal jeg gjøre alle de tingene. Alle de tingene jeg hele tiden skulle ønske jeg hadde energi og tid til. For da begynne rjeg så tidlig på jobb, at jeg er ferdig veldig tidlig og. Så da blir det rett hjem og få gjort fine ting. Med mindre jeg kollapser i gangen av søvnmangel.

Så kommer jeg på komplimentet jeg fikk. Da han sa at jeg var "flink i dag". Og det var kanskje ikke ment som et kompliment, slik som jeg tok det. Men det ble det, fordi det var så ektefølt, og jeg ble så stolt fordi jeg viste at jeg kan noe. Jeg kan noe som du la merke til, og som du gav meg skryt for. Jeg var så stolt og så glad at jeg trodde jeg skulle boble over.

God natt :)

ikke her
lydspor: lyden fra fryseren

Grønn tirsdagskveld

2011-08-10T00:21:00.000+02:00

Jeg var på besøk hos mormor på søndag. Og da fikk jeg med meg dette fine kakefatet hjem. Jeg måtte bare lage muffins med grønn glasur.

ikke her
lydspor: Isolation Years - Opeth

Artibrus og vakre marier

2011-08-05T22:25:00.002+02:00

Mari kom på besøk til meg! Ikke bare ble jeg kvitt marerittene mine, men nårsomhelst nå så vokser det blomster oppover veggene. Det var så deijli å se henne igjen, etter hun har vært ute i verden et halvt år. Vi diska opp med artibrus og kosa oss hur mye som helst.

Se så pene vi er :)

Ingen Artibrus uten grønne papirkopper fra firstprice, med navn skrevet på.

Store gutter, store gleder. Spesielt når man finner lekre anleggsmaskiner midt på gata på vei hjem.

Herlig med kanel i svingen dagen derpå. Sammen med en sol, som glimret med sitt fravær så fort vi kom oss ut i parken.

ikke her
lydspor: I See A Different You - Koop

22. juli 2011

2011-07-24T23:07:00.001+02:00

En helt vanlig fredag. Som gikk sin vante gang, helt til jeg får høre
-Det har vært terrorangrep i Oslo, hele regjeringskvartalet er bomba.
-Hva? Det kan ikke være mulig.
Jeg sender smser og ringer mamma. Jeg må vite at alle er i orden. Alle er i orden. Søsteren min forteller om det og at hun var på jobb bare 100 meter unna. At det blir ropt fæle ting til utlendiger på gata, folk med fordommer og hat.
Jeg får vondt i magen. Hva har skjedd? Hva skjer? Hva vil skje nå? Hvem har gjort dette? Jeg kommer meg hjem, og finkjemmer alle nettavisene. Roter frem all den infoen jeg kan finne. Så får vi høre om skytinger på Utøya.

Dagen viser seg å ikke bli en helt vanlig fredag. Dagen viser seg å bli et mareritt ingen noen gang har kunne forestilt seg. Aldri har vi sett noen med så liten respekt for et menneskeliv. Skjer dette? I vårt trygge, lille Norge? Jeg sitter klistret foran direktesendeingen på nrk.no resten av kvelden, og oppdaterer nettavisene konstant. Jeg forstår ikke hva som har skjedd, jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe slikt. Jeg er sjokkert og uvel. Jeg tenker bare på alle de pårørende. Alle foreldrene som ikke får tilbake barna sine. Alle de flotte ungdommene som engasjerte seg i samfunnet vårt, som nå har måtte bøte med livet nettopp derfor. Det er ikke sånn det skal være! Jeg finner ingen ord som dekker, dette er en helt forferdelig tragedie. Et minutts stillhet, en minne gudstjeneste, blomster og tente lys. Alt føles så meningsløst, ingenting føles som nok.

Vi hører taler. Taler som samler oss, som viser oss at vi er sammen om dette. For det er vi. Jeg føler virkelig med alle som har mistet noen, alle som visste om noen, alle berørte parter. Som Jens Stoltenberg sa: - Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.
For ikke å glemme Stine Renate Håheims utsang: - Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Og det er hva jeg har ett de to siste dagene. Kjærlighet. Et land fullt av kjærlighet, for hverandre. Og det er fantastisk å se at det er den reaksjonen som er størst. For kjærligheten tåler og vinner over alt.

Ikke her
lydspor: Til Ungdommen - Nordahl Grieg

Psykiatri

2011-07-22T00:51:00.000+02:00

Jeg vil at noen skal kalle meg for frøken. Uten at det er fordi jeg har sagt det.

ikke her
lydspor: Trøbbel..

Medisin, eller bare vims

2011-07-20T02:46:00.002+02:00

Du drømte det. Jeg drømte det. Vi begge to, drømte nøyaktig det samme. Men vi gjorde det ikke, vi bare drømte det. Vi fortalte det til hverandre, så litt på hverandre, men vi gjorde det ikke. Så dro jeg hjem.

Uansett, om vi er fast, flytede eller litt som gelé, så kommer jeg til å gråte. Alltid. Og hva de enn sier i alle kjærlihetsfilmene, så er det ikke nok. Jeg kan si alt det, og fremdeles ikke ha fått sagt det jeg vil si. Og du. Hva med deg? Du skjønner det. Uten at du vet det selv.

Så dro jeg hjem. Undrende på om du egentlig noen gang kommer til å lære deg å spille på det munnspillet.

ikke her
lydspor: Flowers in December - Mazzy Star

2011-07-20T00:31:00.000+02:00

En av gangene jeg våkna i natt, så lå jeg på brillene mine. Jeg gjorde det egentlig flere av gangene jeg våkna, men det gikk noen ganger før jeg orka å sjekke hva det var. Når jeg fant ut at det var brillene tenkte jeg at det var kanskje ikke det lureste jeg har gjort. Men så igjen, det er mye jeg gjør om dagen som kanskje ikke er det lureste jeg har gjort. Og av alle tingene, så faller å ligge på brillene sine inn i kategorien "mindre viktig".

Kjøkkenet mitt ligger i deler utover hele spisestua. Alt står i esker, bager og poser på stuegulvet mitt. Sofaen min har bare en pute og jeg sølte te utover hele sjeselongen. Akkurat hvordan jeg skrev det ordet måtte jeg faktisk sjekke på google. Jeg finner hele tiden unnskyldinger for å ikke være her. Alltid ting som må gjøres, andre steder. For å slippe å møte det, som har gått opp for meg at, jeg er livredd for.

Tusenlappene bare flyr ut vinduet, som om de aldri har gjort noe annet. Samtidig som de drikker kaffe og ruller seg en røyk. Timene gjør akkurat det samme. Og jeg vet ikke riktig hvor det blir av verken eller.

Jeg har iallefall klart å finne frem sprøytepumpa mi, som jeg fikk fra han med den barnslige entusiasmen. Den har alltid klart å roe meg ned, på en helt egen måte. så lenge jeg har den, så går det vel kanskje bra, til slutt

ikke her
lydspor: The Only Game - Torgny

Hemmeligheter

2011-07-10T13:49:00.002+02:00

Noe må man jo finne på når andre står og prøver fine ting i prøverommet. Jeg fant dette skjørtet bare plutselig, og det var kjærlighet ved første blikk. Og kneppejakken kjøpte jeg på roskilde, mest fordi den var så utrolig myk. Litt fordi de også hadde den i en fin gulfarge, men ikke i min størrelse. Jeg er fornøyd med fargen, lell. Den heter rust. Og jeg tenker, det er litt det jeg er om dagen. Rusten.

Sommeren kom. Og vi rota frem pledd og solbriller og kasta oss ned på bakken i parken. Det er ikke hver dag at den bestemmer seg for å glede oss med sitt åsyn, så vi var fast bestemt på at dette skulle vi nyte. Og det gjorde vi. Vi grilla og snakka om gutter. Gutter og hva de gjør med oss. Hvor stor del av tiden man bruker på dem. Om det enten er å tenke på dem, henge med dem, snakke med dem eller å prøve å få dem til å se deg.
- Synes du jeg har forandra meg etter jeg ble sammen med A?
- Tja, ja det vil jeg vel egentlig si.
- Hvordan da?
- Nei, du er ikke like sosial som du var før, kanskje?
- Nei. Men det er vel det som er meninga når man får seg kjæreste?
- Det er kanskje det.

Det er ikke lenge igjen. Og for hver dag som går blir jeg mer og mer usikkker. J sier det kommer til å gå helt fint, og at jeg kommer til å bli kjempefornøyd. Jeg er mer skeptisk, og later som jeg kjenner meg selv kjempegodt og vet at det kommer til å bli helt omvendt enn hva jeg alltid har ønska meg. Men jeg er lei av å gråte i dusjen. Jeg vil kunne gråte når jeg vil, uansett om jeg lager mat, strikker eller dusjer.

ikke her
lydspor: In Secret - Desolate

2011-07-07T10:18:00.002+02:00

Vi er på fest. Alle kompisene mine er der og vi drikker, skråler, danser og koser oss. Vi har pynta oss litt alle sammen, for det er en litt finere anledning. Vi har det fint sammen. På et tidspunkt så sniker du deg unna. Vekk fra oss andre. Inn på et annet rom eller bort med en annen gruppe mennesker. Jeg får det med meg litt for sent. Blir deperat og prøver febrilsk å finne deg. Du er ingen steder. Vi er på en båt, en stor båt. Du er ingen plass. Han som nå bor sammen med deg er med og hjelper meg, og sier han ikke kan finne deg han heller. Hvor er du? Jeg tar heisen opp, ser igjennom alle de små private rommene. Tar heisen ned igjen. Løper bort en gang. Kjenner det vokser i brystet mitt. Du har forlatt meg, vil ikke prate med meg. Du vil ikke være der jeg er. Du er borte. Jeg begynner å gråte. Leter mer, løper igjennom ganger og opp og ned trapper. Han som bor sammen med deg ser på meg med et litt sørgelig blikk. Som om han synes synd på meg. Som om han prøver å fortelle meg, uten ord, at jeg må åpne øynene og se hva som har skjedd. Jeg gråter enda mer. Hikster og klarer snart ikke løpe mer. Jeg nekter å tro at du har forsvunnet fra meg, og at du har gjort det med vilje. Jeg setter meg ned med hodet i hendene og hiver etter pusten. Tenker. Åpner en dør, og der er du. Du gjemmer deg fra meg. Jeg blir hysterisk og sier vi må prate om det. Du vil ikke prate om det. Du vil ikke prate med meg. Trekker til deg armen når jeg tar i den. Vil ikke se meg i øynene. Gråtingen går over i trøstesløs hulking. Bunnløs sorg. Og jeg ser igjen at du forsvinner. Forsvinner så fort du kan, uten å løpe. Som for at jeg ikke skal tro du vil vekk derifra fortere enn du kom. Og jeg sitter igjen med han du bor med. Han ser fremdeles på meg med det blikket. Han sier ingenting. Bare ser på meg, som jeg er en stakkarslig liten skapning som ikke skjønner noenting, som han derfor synes synd på.

Så våkner jeg. Hiver etter pusten. Helt våt i ansiktet av tårer og svette. Jeg må på jobb.

ikke der
lydspor: Restless - Kakkmaddafakka

Ferieglede

2011-07-05T17:51:00.000+02:00

Og jeg reiser av gårde. På ferie, på festival! Den uka i året hvor jeg koser meg med møkkete hår, billig øl og fantastisk musikk. Ikke annet kunne skje enn at våre nærmeste teltnaboer var fra nabolaget hjemme. Man reiser til et annet land og man ender opp med å henge rundt de samme folkene. Men skitt samma, tenker jeg. Og holder motet oppe. Dog viser det seg at ikkke bare skulle man ha uflaks med at de var fra samme land og samme nabolag, folkene skulle være av den sorten du helst kan klare deg uten. Jeg tippa Bromstad billionairs, og jommen fikk jeg ikke rett. De er av den sorten som ikek reiser på festival for å nyte ferie, god musikk og herlige opplevelser. De er der kun for å dytte i seg mest mulig dop uten å stryke med, helt til de blir kasta hjem igjen fordi det ikke er flere konserter. Hver morgen våkner man til praten av hvor mye dårlig sopp de spiste i går og hva de har klart å stjele den siste dagen. Og ikke nok med at de sitter så og si inni teltet mitt hver bidige minutt av hver bidige time i døgnet, men de skal visst ta seg den frihet å saumfare teltet mitt for alkohol og ta med seg alt de finner. I tillegg tagger de ned hele teltet, fordi, jeg siterer, "tagging skal ikke være fint, det skal være herverk".

Nesten, det skyter ingen mann av hesten

2011-06-19T14:36:00.000+02:00

Det er for bra til å gi slipp på. Jeg vil ikke gi opp. Dette er verdt å kjempe for! Det er det jeg tenker. Ting er feil, rart og ikke sånn det skal være. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Pleier tvangstankene og pønsker på hvordan jeg skal gjøre det hele. Putter alt i poser og bærer det vekk. Hver minste lille ting. Fremdeles føles det verdt å kjempe for.

ikke her
lydspor: Bang Bang - My baby Shot Me Down - Nancy Sinatra

Dag 30

2011-06-12T14:36:00.000+02:00

Da var det gjort. Nå er det ingen vei tilbake. Dette er begynnelsen på slutten. Og etter slutten venter en ny begynnelse. En begynnelse som jeg har fått et mer og mer ambivalent forhold til. En begynnelse som skulle fikse det meste. Som skulle gjøre alt mye enklere. Later til at tvilen er større enn troen.

- Vil du jeg skal dra?
- Det gjør du som du vil med.
- Jeg vil ikke dra.
Så dro han, uten å se seg tilbake. Og den barnslige entusiasmen kommer aldri tilbake. Jeg venter ikke lengre.

Hverdagen minner om apokalypsen som tilsynelatende herjer landet.

ikke her
lydspor: Jag vet inte vem jag är men jag vet at jag är din - Håkan Hellström

Lyst midt på nattan!

2011-06-05T15:01:00.000+02:00

Fest med trivelige mennesker, og lyset forsvinner bare aldri. Det blir litt lys skumring, og det er alt. Helt fantastisk! Man ler av hverandres høye hår, drikker cava og får småkjeft for at man "dokumenterer alt som skjer". Stortrivelig, på de fleste nivåer. Snakker om fremtiden, snakker om fortiden. Snakker om sosiale klasser og hvem som burde være kjærester og hvem som burde slått opp før de i det hele tatt prøvde. Tror vi vet det meste om alt og er kjepphøye menneskekjennere. Holder oss unna verdensproblemer, så vi kan leve i den boblen vi har laget til oss selv, og fortsetter å overbevise oss selv om at det er vi som er de beste.

Så går vi hjem. Til tidenes soloppgang.

Og når jeg legger meg står sola rett inn vinduet mitt. Det er full flombelysning. Jeg smiler, og snur meg inn mot veggen.

Ikke her
lydspor: Gustav Lorentzen – To indre og vekk me'n

Dag 24

2011-06-04T03:14:00.001+02:00

Jeg glemmer så mye. Mer enn vanlig? Bare fra jeg har tenkt det til jeg skal gjøre det så er det glemt. Det skjer flere ganger på rad. Poff, så er tanken forsvunnet. Jeg sovner fortere, og på mer "riktig" tid. Hva har egentlig "riktig tid" å si når man begynner på jobb langt ut på formiddagen? Jeg sovner iallefall. Jeg legger meg, og dyna er feil vei. Han pleier å synes jeg er rar og søt når jeg sier sånne ting. Også hjelper han meg å snu dyna, og sier at han er enig. Jeg merker at dyna er feil vei og tenker at "pyttsann". Jeg vet ikke helt om jeg synes det er greit. Jeg vet ikke helt om jeg i det hele tatt bryr meg. Det er jo bare en dyne. Den skal bare holde meg varm om natta. Han og holder meg varm.

Om det har gjort noen forskjell? Jeg vet ikke. Om jeg merker forskjell i tankegang og oppførsel? Jeg vet ikke. Er jeg mer apatisk enn vanlig? Jeg vet ikke. Jeg leter etter forskjeller, etter tegn på at noe har forandret seg. Men om man leter, å finner man vel ikke. Man tror man ser noe hele tiden, men er alltid usikker på om det alltid har vært der og at man bare har oversett det tidligere.

ikke her
lydspor: If the Stars Were Mine - Melody Gardot

Dag 10

2011-05-20T19:25:00.000+02:00

Det har vært dagen over alle dager. Søttnemai! Jeg ELSKER søttnemai. Det er få dager jeg blir mer rørt, og feller tårer uten å være trist, enn på denne dagen. Jeg blir så nasjonalromantisk at jeg flyr rundt på en rød, blå og hvit sky hele dagen lang. Spiser is og sodd og storkoser meg, uansett om det regner eller snør. Jeg roper hipp hipp og hviner av glede når resten av de jeg går i tog med svarer med et rungende HURRA! Kroppen rister av kjærlighet og ingenting kan få meg til å henge med gjeipen. Så kommer man hjem. Etter en hel dag med glede, glede og atter glede. Debriefing er strengt tatt nødvendig etter så mye lykke, glede og kjærlighet. I det minste noen å krølle seg i fanget til, og bare smile og kose seg. Men i år gikk jeg hjem alene. Og han tok siste bussen.

Jeg sitter grundig fast. Jeg prøver å bevege meg, men jeg er som mario i kvikksand, og har ikke sjans til å klare trykke fort nok på knappen så jeg kommer meg opp og videre på brettet. Jeg dør hver gang, og neste gang jeg prøver setter jeg meg fast på akkurat samme stedet. Flaks at jeg har samlet meg opp masse ekstraliv på veien, men en gang tar ekstralivene slutt. Spørsmålet er bare når, og om jeg klarer å runde brettet før den tid.

ikke her
lydspor: Maybe Tomorrow - Stereophonics

Dag 2

2011-05-12T08:55:00.000+02:00

Jeg sov lenge. For første dagen på en par uker våkna jeg ikke kl 5. Tror jeg iallefall. Mulig jeg våkna, men tydeligvis ikke såpass bra at jeg husker det. Liker.

Jeg skjønner hva hun mener, men jeg må si meg litt uenig. Iallefall akkurat det der med monogami og at man må se ting for hva de er. Jeg leste om skilsmisser i avisen for ikke lenge siden, at prosenten var gått opp. Igjen. Det later til at folk tror at med en gang det går litt dårlig, så er det ikke noe vits i å prøve mer. Det kaller jeg beint ut feigt. Det er ikke det et forhold handler om. Et forhold er ikke bare frokost på sengen og søte små lapper hele tiden, tror du det så er du for naiv for ditt eget beste. Et forhold må pleies, gjødsles og vannes. La det høre på radioen. Alt kommer ikke av seg selv, det er det kun hybelkaniner som gjør. Resten må man faktisk jobbe for. Et godt forhold er godt fordi begge parter jobber med det. Man må finne den fine balansen med å tenke på hverandre, men ikke glemme å tenke på seg selv. Man må finne seg i å respektere ting ved partneren sin som man kanskje i utgangspunktet ikke liker. Og ikke glemme at alt dette må gå begge veier. Du har garantert enkelte ting ved deg som kjæresten din ikke synes er det aller beste ved deg, og det er viktig å huske. Nå mener jeg ikke at man skal holde sammen for en hver pris, det hender jo faktisk at ting ikke går an å reparere. Det jeg sier er at man må jobbe med det, slik at det ikke går så langt at reparering må til, bare noen småjusteringer. Og om det da går helt motsatt av riktig retning, så kanskje en bør revurdere hele greia. For kommer du dit hen at du må reparere noe i forholdet er vel ikke oddsen deres så kraftig lengre.
De fleste har jo vært forelska, og vet hvor fantastisk det kan være. Skal du bare gi slipp på alt du hadde, med den unnskyldningen at "mennesker er ikke ment å være monogame"? I noen tilfeller vil jeg tro at du bare lurer deg selv, fordi det er en enklere utvei å avslutte noe enn å jobbe med det. Fordi du orker ikke å måtte jobbe med det. Du orker ikke bruke krefter på noe, hvis du kan slippe. Et forhold kan jo nemlig være jævli vanskelig til tider, og jeg kan forstå at folk velger den enkleste utvei. Dog synes jeg på ingen måte at det er riktig å gjøre. Jeg vil heller oppfordre til å huske å ikke glemme hverandre i hverdagen.

ikke der
lydspor: Satan i Gatan - Veronica Maggio

Dag 1

2011-05-11T18:43:00.001+02:00

Suse avgårde på veien med strålende sol og skyfri himmel. Varmen steker på armen. Jeg er veldig glad i alle årstidene vi har. Det er noe fint med alle. Men jeg lurer på om jeg blir ekstra glad når sommeren smyger seg innpå deg. Alle luktene, alt det grønne gresset, speilblank sjø og is akkurat når du vil. Alle de gode minnene, og forhåpningene om at nye gode minner skal dannes iløpet av den korte tiden vi her i nord får nyte av varmen til sola. Bare legger og barfot. Jordbær og rosévin. Vind som blåser i håret. Bading, skråling, venner og smil. Stjålne smil og blikk.

Ikke her
lydspor: Walking on Sunshine - Katrina & The Waves

Gla' blogen

2011-05-09T23:42:00.001+02:00

Aller første sommerdagen. Alle bekymringer forsvinner som morgendugg i solen. Vi tar med oss grill og øl i parken og sitter der helt til vi må gå hjem. Ikke fordi det er kaldt, men fordi klokka plutselig blir halv 11 og man husker at man skal på jobb tidlig dagen etter.

Man kunne tro at hun var grinete fordi bihulebetennelsen ikke lot henne drikke øl, men hun prøver bare å la smilet gå riktig vei for meg som ligger motsatt vei på teppet og ser opp :)

Marihøna som fløy! Fint vær i morgen og!

Pene Ane.

Han tok med seg sveisen sin og kom.

Tilogmed Bridget jones stakk innom.

ikke her

lydspor: I Feel It All - Feist

Ut på tur

2011-05-08T17:09:00.000+02:00

Jeg har vært på tur med jobben. Og det er var supertrivelig! Så da tok jeg litt bilder. For det liker jeg å gjøre.

God vin var det og.

ikke her

Faen

2011-05-07T00:44:00.001+02:00

- Hei. Hvordan går det med deg?
- Hei, jo det går fint.
- Er det mye russ?
- Neida, jeg merker ikke så mye til dem. Heldigvis.
....
- Du får hilse. Og si at sjoelbakken ligger oppbevart på rommet deres til dere kommer neste gang.
- Ja, jeg skal gjøre det. Kos dere, og hils mamma.

- Du er alltid pen du. Uansett hva slags form eller humør du er i, så er du alltid pen. Ansiktet ditt bare passer så godt sammen, at det gjør ingenting om du kanskje er litt sliten etter en heftig kveld. Du ser alltid fantastisk ut.
- Du, gi deg. Det er du som alltid er pen.
- Bortsett fra når jeg er hinsides full.
- Nei, du er pen da og.

- Jeg synes det er så utrolig koselig at du kom. Altfor lenge siden jeg har sett deg. Vi planlegger alltid å henge sammen, også passer det aldri.
- Jeg vet.
- Men så er det aldri kleint når vi møtes uansett. Det er alltid så godt å møte deg.
- Enig. (fy faen, så godt du lukter)

- Vi sees da? Jeg sender deg en sms hvis det skjer noe.
- Ja. Vi må klare å få til å treffes mer.
- Hadet da.
- Hadet, kos dere!

Jeg har venta for lenge. Jeg kommer ikke til å vente lenger. Det er det jeg sier til meg selv, det er det jeg forteller de andre, og det er det du skal forholde deg til som sant. Beklager.

ikke her
Coldplay - Parachutes

Jeg skal få barn

2011-04-27T21:48:00.000+02:00

Nå skal jeg bli voksen.
Jeg skal bli gravid og flytte til et nytt sted. Kanskje et annet land, så barnet mitt kan mange språk og blir kjempesmart og får jobb som akkurat det han eller hun har lyst til.
Så skal jeg klippe håret og farge det i en annen farge.
Jeg skal trene mye så jeg blir slank og veltrent.
Jeg skal begynne å skrive for å tjene penger og bare være fotograf på fritiden og som en deltidsgreie.
Jeg skal selge bilen min og kjøpe en sykkel istedet, med kurv foran og barnesete bak.
Jeg skal bare kjøpe økologisk mat.
Jeg skal ha en liten leilighet med sparepærer og kildesortering og i bakhagen skal jeg ha kompost. Jorda fra komposten skal jeg bruke til et bed hvor jeg kan dyrke litt ting selv. Peppermynte og tomater og fine blomster som jeg skal pynte med på kjøkkenbordet.
Jeg skal lage alle babyklærne til ungen min selv, på en symaskin jeg skal kjøpe på loppemarked.
Jeg skal bare spise kjøtt i helgene og spise mer fisk.
Jeg skal lære meg å koke såpe og blåse glass.
Jeg skal bli en som liker å være alene, og som kanskje egentlig ikke har så mange venner. Bare et par, virkelig gode, venner.
Jeg skal lære meg å drikke rødvin og alltid ha en dunk stående. Dog skal jeg sjelden drikke mer enn to glass. Og jeg skal lage god løvetannvin som jeg skal servere på en av de flotte middagene som jeg skal lage til de gode vennene mine.
Jeg skal ha hund som barnet mitt og jeg kan leke med hver dag og gå lange, fine turer med.
Jeg skal flytte til Danmark.

ikke her
lydspor: Get Me Away From Here, I'm Dying - Belle & Sebastian

Nå med vinger!

2011-04-20T02:25:00.000+02:00

Hun er tilbake! Med vinger og alt. Og hun er like herlig som før hun dro. Og det liker vi, begge to.

For hvem andre skal røyke ut av vinduet mitt?

ikke her

Fra boller til buritos

2011-04-15T21:46:00.001+02:00

Det er som om hodet bare er fullt av en tykk tåke. Det er vanskelig å vite hva du tenker på og om du tenker i det hele tatt. Du tar det for gitt at du vet godt nok fra før hvordan en skal gjøre de dagligdagse gjøremål, så du slipper å fortelle deg selv hvordan du skal gjøre ting. Det ender med at du ikke klarer å låse opp døra og prøver en stund uten å skjønne at du vrir nøkkelen feil vei. Du ser et rødt lys lenge før du kommer frem til det, men kobler ikke at rødt betyr stopp og får krampe innvendig idet du finner ut at du har sust forbi uten å i det hele tatt tenke på å bremse. Jobbdagen blir uendelig, og klokka later til å ha stoppet. Du glemmer å spise og skjønner ikke hvorfor du er så kvalm. Så tenker du ikke så mye mer over det. Hele tiden ser du deg selv ovenifra. Du har stukket av fra både kroppen og tankene. Du er feig, rett og slett. Du bare finnes. Du klarer ikke få ordene ut av hodet. De sitter fast. Og det er det eneste du vet at er sant. Alt annet bare er der. Så går du bare å venter. Venter på at det skal skje. Du har ikke noe håp om noe som helst annet. Gruer deg ikke, du vet hva som kommer. Alt det vanlige kommer like ventet som bær på sensommeren. Du lurer på hvor du skal flytte. Hvem som skal bli de nye vennene dine. Hva slags jobb du skal få. Du ser for deg mange år med en tykk tåke og en krppp på autopilot. Og tenker at det er kanskje ikke så ille å bare gjøre og ikke føle. Kroppen er en eneste stor floke. Og det å være alene og slappe av har ikke samme verdien lenger. Du har ikke vært den du skulle ønske du var. Du har ikke turt gjøre noe i frykt for at det er feil. Du har ikke spurt de riktige spørsmålene og du har holdt igjen alt. Har ikke turt å gjøre det du ville fordi du ikke visste om det ville bli mottatt med glede eller avsky. Men ærlig har du vært, hele tiden. Alt fordi du ikke ville gjøre noe skade. Så viser det seg at skade er det eneste du har gjort.

- Jeg liker ikke den personen du får meg til å være enkelte ganger.

Og jeg er stygg med briller.

Definitivt flinkest til å danse av alle jeg kjenner

ikke her

på noen måte

lydspor: Possibly Maybe - Björk

Gravid?

2011-04-12T23:53:00.001+02:00

Nei, jeg er ikke gravid. Dog later det til at absolutt alle rundt meg er det. Og jeg er litt lei av å høre om det. En liten nyhetsoppdatering på akkurat det, du er ikke den første som blir gravid. Det er mange som har vært det før og det kommer til å være mange som er det etter deg og. Jeg finner det høyst unødvendig at du smører all morgenkvalmen din utover hele facebook. Kast opp i do, og skyll ned. Ferdig arbeid! Du er ikke pålagt å dele oppkastet ditt ut i porsjoner på alle sosiale medier du får kloa i, i tillegg til å opprette en egen blog dedikert til det lille krapylet som snylter på næringa du får i deg. Blogen kan jeg elegant la vær å klikke meg inn på, resten kommer opp enten i twitteren min eller i news feeden min. Og jeg er lei av det.

Jeg er ingen barnehater eller gravidhater. Jeg er bare litt lei av å lese om oppkast, bekkenløsninger, hvor ofte du må på do og hvor slitsomt det er å være gravid. Såvidt meg bekjent var det ikke jeg som befrukta egget ditt, ikke var det jeg som ba deg om å bli gravid og ikke var det jeg som valgte å bli det. Så hvorfor skal all denne elendigheten du opplever gå utover meg? Har du ikke noen du kan ringe? Eller en dagbok du kan skrive det opp i, og lese senere når du lurte på hvor fælt/flott/kjedelig/innholdsriks/vakkert/osv det var å være gravid? Og jeg lover, hvis jeg lurer på noe om graviditeten din skal jeg spørre deg om det. Hvis det er det du engster deg over, at folk skal gå å lure på noe rundt akkurat din graviditet, og at du derfor spyr ut oppdatering på oppdatering, så tror jeg du kan slutte å uroe deg i dette øyeblikk.

Dessuten har jeg lyst å gå rundt i den tro at det å være gravid er noe som er flott. Noe en går og koser seg med og som en trives med. En skal tross alt brødfø denne parasitten i 9mnd, så hvorfor skal det ikek være litt trivelig? Du ødelegger mitt syn på det å være gravid. Ikke gjør det! La meg heller få oppleve all dritten selv, hvis det skulle vise seg at jeg på et eller annet tidspunkt valgte å gro frem en person inni meg.

Så, det var altså dagens eder og galle fra min side. Smurt utover hele blogen min, til din nytelse. Og som sagt. Nei, jeg liker deg ikke noe mindre fordi du er gravid. Jeg er bare lei av at uansett hvor jeg snur meg så er det noen som viser meg et skriftlig bilde av hvordan farge det var på oppkastet denne morgenen.

ikke her
lydspor: You Talk Way Too Much - Cloroform

Allsang og sprudlevann

2011-04-11T23:30:00.001+02:00

Oslo. Feriebyen min. Jeg har alltid et sted å sove hvis jeg skulle finne på å ta meg en 7 timers lang kjøretur dit. Det er så utrolig herlig. Denne gangen tok jeg med meg et knippe kjendis (som jeg lærte i helgen at hun var) uten lappen, og styrte skuta, også kjent som bilen, mot oslo og Kaizers Orchestra i spektrum.

10 år. Det er ganske mange år. Du må bruke alle fingrene for å komme så langt i tellinga, for å si det sånn. Helt siden jeg hørte Kaizes på radioen på vei til skolen en dag i 2001 har jeg vært rusa på den skranglete musikken deres. Den har fulgt meg gjennom både det ene og det andre og jeg har alltid kommet ut igjen like hel. Har hatt perioder hvor jeg ikke har hørt så mye på dem og blitt som en liten forelska skolejente når jeg hører en av sangene ved en tilfeldighet. Alle minnene, alle opplevelsene, alle turene. Fantastisk. Utrolig at man kan være så stor fan at man reiser norge rundt for å få med seg alle konsertene de spiller, og drar de til sverige og danmark blir du med dit og.

Tilbragte altså helgen i Oslo. Der var det sol og vår. Man trengte ikke gå med jakke, og snø- og haggelstorm i Trondheim virka bare som et fjernt mine fra lenge siden. Vi spiste herlig frokost på en solfyllt café, myste i solen og tenkte at det må være sånn det føles å være lykkelig. Baker Hansen var iallefall flink til å fortelle oss at det var ikke noe vits å bry seg med bekymringene i dag, det kom alltids nye i morgen.

Jeg liker lister, så jeg vil skrive en liste også i dette innlegget. Her er en liste med mer eller mindre forunderlige ting som skjedde under vårt opphold i Oslo by, i tilfeldig rekkefølge:

1. Møtte hun som plutselig dro til england for første gang på en veldig god stund, helt uten at jeg visste at hun skulle på sammekonsert som meg. Trivsel!
2. Fant ut at jeg var venninna til blogkjendisen som blir kjent igjen på konsert av småjenter som spør om de kan få ta bilde av henne.
3. Bølla med blogkjendisen i ettertid og lo med (ikke av) henne hele kvelden av hendelsen. "Hun var bare SÅ laid back lzm. Seriøst, hun var kul på en skikkelig naturlig måte lzm. Du merka skikkelig godt at hun ikke var falsk i det hele tatt. Og bare sa ja med en gang til å bli tatt bilde av lzm."
4. Takka nei til nachspiel med favorittbandet (gud, det er da du vet du har blitt gammel).
5. Ble kalt tidenes kjipeste venninne av Paal Audestad (noe jeg mest sansynlig var og).
6. Sang i kor med 9999 andre mennesker.
7. Var uruttinert og måtte dusje i kaldt vann.

Alt i alt en veldig fin tur. Og jeg savner sjefsredaktøren, som var så snill å gi oss losji for turen, allerede.

Vi spiste også sushi, som vi lagde selv. Fordi vi liker det litt rotete, rett og slett.

ikke her
lydspor: Mr. Kaizer, Hans Constanse Og Meg - Kaizers Orchestra

Kjærlighet nord for sinsenkrysset

2011-04-07T00:58:00.000+02:00

I forrige uke var jeg i Tromsø. Skulle nesten tro det var en ferie, men det var for å jobbe. Jeg tror aldri jeg har vært så langt nord som Tromsø før, så det var definitivt herlig. Det er noe med nordnorge. Nå jeg er der føler jeg meg så utrolig hjemme. Det er en helt utrolig herlig følese. Alt er liksom så kjent og kjært, selvom jeg aldri har sett det før en gang. Naturen er så trolig herlig og atmosfæren er underbar. Det er nesten som å være forelska, og jeg blir helt lett i hodet. Det var deijli å være der. Det var deijli å kjøre nordlysveien under en skyfrihimmel og se fjellene brette seg rundt fjorden. Fikk ikke tatt et eneste bilde fra den ene dagen med skyfri himmel, var jo ingen plasser langs veien det gikk an å stoppe. Bare store snøskavler overalt. Men like flott var det uansett.

Jeg gjorde masse ting i Tromsø som jeg sjelden gjør ellers, og masse ting som jeg ofte gjør ellers. Bl.a:

+ gå på do naken
+ tisse med døra oppe
+ dusje med døra oppe
+ spise frokost naken
+ sove feil vei i senga
+ ta heis over 6 etasjer
+ spise sushi på jobbens regning
+ handle godteri fra en godtedisk som ikke hadde en eneste sort normalt godteri
+ miste egg på gulvet
+ kjøpe nye sko
+ møte søte mennesker jeg ikke har sett på gudvethvormangeår
+ tusle i søte fine gater jeg ikke har vært i før
+ oppdage morsomme puber
+ drikke masse melk
+ få gratis te
+ parkere INNI fjellet
+ bruke 20 min på å finne ut hvor jeg parkerte, to dager på rad..

Jeg tok noen bilder, dog etter dagen med skyfri himmel

Burger på Blå Rock. Var utrolig god, anbefales :)

Rareste formen på en kasserolle jeg noen gang har sett. Den var nesten like rund som en kule. Funka å koke både tomatsuppe og ris i den.

Ikke lenge til påske nå. Være med å hoppe i fallskjerm?

ikke her
lydspor: Destiny - Zero 7

Undervurdert trygghet

2011-04-04T00:44:00.001+02:00

En ting som føles godt, det er følelsen av å være trygg på noen som er nær deg. Uansett hvor usikker man er på situasjonen, på følelser, på holdbarhetsdatoer og det ene med det andre, så er det enkelte ting. Enkelte ting som man bare kjenner at man er helt trygg på. Og den følelsen kan vugge selv det mest kolikkrammede spebarn i dyp søvn. Jeg er det kraftige kolikkrammede spebarnet. Jeg gaper og skriker, og vet ikke mine arme råd. Ingenting later til å hjelpe for noenting. Så kommer denne følelsen. Det skjer ettelleranna i hverdagen som gjør at jeg blir oppmerksom på den. Og vips! så er kolikken et fjernt minne, og en salighet brer seg fra fingertuppene og helt ned i tåspissene, fra innerst i den sure magesyra til ytterst på hårene som reiser seg i nakken. Du har aldri vært så rolig og avblansert før. Og du merker at du er fornøyd. Det er ikke noe stor ståhei og hurramegrundt. Ingen eksplosjoner eller stjerneskudd. Det er rolig. Det er salig. Det er godt og det er trygt. Den ene dagen er du så sint at kroppen rister og søvnen lar vente på seg fordi du legger tirader i hodet klare til å fyres av, påfølgende dag er du så blid og fornøyd at en skulle tro du hadde sett ettellerannet form for lys som har gitt deg svaret på det alle lurer på.

Disse små holdepunktene. De er fine. Et lite øyeblikk med balanse, et lite øyeblikk med ro fra alt rotet du til vanlig har virrende rundt i tankene. Et lyspunkt som gjør at du kanskje beholder forstanden litt lengre enn du egentlig hadde trodd.

Det er godt, det er trygt.

ikke her
lydspor: Trådnøsting - Kråkesølv

Sjalusidrama

2011-04-01T17:53:00.001+02:00

Trondheim, byen som ligger mitt hjerte så nær, har snudd ryggen mot meg og er tydeligvis kraftig fornærma og sjalu for at jeg koste meg såpass som jeg gjorde i Tromsø.
- Er Tromsø liksom penere enn meg da? Har Tromsø liksom finere gater da? Og mye mer koselig kirke som er mindre enn min? Hva skal man med en liten drittkirke i tre, når man har den flotteste domkirka i Norge?
Jeg synes jeg hører det, og jeg som prøver å forklare at ingenting er like bra som deg, Trondheim. Men Nordnorge er hvor jeg er født, hvor jeg er hjemme. Det betyr jo ikke at du betyr noe mindre for meg. Det må du jo skjønne? Men Trondheim skjønner ikke. Trondheim får raseriutbrudd og kaster glass og fat etter meg. Skriver stygge ting om meg på speilet og roper.
- Du elsker meg ikke lengre! Bare dra til bake til Tromsø og bli der! Med alle de mye finere gatene og fjellene!
Slenger seg gråtende på senga og nekter å la meg trøste, for det er jo jeg som er grunnen til all forferdeligheten.

De fant en ekstra feil på bilen min på verkstedet i dag, og jeg måtte ut med enda mer penger. Jeg som trodde jeg skulle leve godt denne måneden. Jobben jeg skal ha på mandag påfører meg masse overtid som jeg ikke får betalt for og jeg har mye ting jeg ikke har fått gjort ferdig på jobben fordi ting rett og slett tar altfor lang tid. Alle vennene mine har glemt at jeg finnes og ingen har savnet meg mens jeg har vært borte den siste uka. Jeg venter bare på at noen skal sprette frem og si aprilsnarr!, men så langt er jeg helt alene. Mulig de blir skremt bort av den alt anna enn glade musikken jeg spiller på anlegget, en det får så være.

Når tilogmed tilfeldigheten hater deg, det er da du veit det ikke er noe annet å gjøre enn å bare legge seg ned på fortauet og la alle gå over deg. Bare for å få det unnagjort.

God helg'a folkens!

ikke her
lydspor: Kafir! - Nile

Ego trippin at the gates of hell

2011-03-26T16:44:00.001+01:00

Jeg er altfor snill. Det føles iallefall sånn veldig ofte. Jeg gir veldig mye. Kanskje for mye? Jeg liker at folk rundt meg er blid, og jeg trives med å gjøre folk blide. Er de blide blir jeg og det. Så det er en vinn vinn situasjon, spør du meg. Aberet er at det er ikke gitt at de rundt deg gir tilbake. På ingen måte. Vi er alle egoistiske. De fleste av oss iallefall. Og vi gjør ting fordi det gagner oss selv, og trives i grunn med det. Jeg er ikke noen tilhenger av det. På ingen måte. Samtidig så er jeg sikkert egoistisk selv til tider, men jeg håper jeg har et minimum av tilfeller iallefall. Jeg vet hvor skuffa og lei meg jeg blir når jeg opplever at noen kun tenker på seg selv, og ikke ser det fra noe annet ståsted enn sitt eget. Er det helt utenkelig for deg at den personen nettopp gjorde var fordi hun eller han ville deg bedre? Ville du skulle le, ville du skulle føle deg bedre eller ville inkludere deg? Hvorfor man skulle ville noe annet forstår jeg ikke. De fleste tingene jeg gjør er iallefall nettopp av grunner som dette.

Merker til tider at jeg kansje skulle ønske jeg var mer egoistisk, og kun tenkte på mitt eget beste.

Nå, et bilde som ikke har noe med saken å gjøre.

Trivelig leksaliv

ikek her

lydspor: Ego Trippin At The Gates Of Hell - The Flaming Lips

Sol gjennom vinduet

2011-03-19T14:09:00.000+01:00

Sitte å kjenne den stekende sola igjennom vinduet. Se ut på sjøen. Vinden som får flagget til å vaie. Små fjell, snø på toppene. Alle de andre sover, det er bare jeg som er våken. Jeg hører på litt musikk og koser meg meg studassjobbing. Gud hvor utrolig deijli det er å være alene på et slikt sted. Og iallefall når du vet du er her med noen av dine beste venner som du om ikke lenge skal stampe, drikke og kose deg med. Jeg nyter den siste stillheten før de andre krabatene våkner til liv. Synger litt for meg selv og drømmer meg bort til en tilværelse som noen som kan sitte på en hytte ved vannet og bare slappe av og kose seg med å ta bilder, skrive og danse i regnet.

ikke her
lydspor: Trubbel - Håkan Hellström

Sushi og ostekake

2011-03-17T22:27:00.004+01:00

Det ligger brukte linser i hylla ved senga mi. Putene ligger på ingen måte der de skal og dynene er slengt utover. Hele senga er et salig rot. De får meg bare til å smile.
Jeg spiste sushi i selskap med den barnslige entusiasmen i går. Og tror du ikke han hadde kjøpt med 1-2-3 ostekake? - Har du margarin? Hvem er det som har margarin, tenker jeg. Det finnes jo ikke godt noen plass. Alle vet at ekte meierismør er det eneste som gjelder når det kommer til margarinspørsmålet. - Nei, jeg tror ikke det. Kjøp smør!

Å lage ostekake tar ikke 30 minutter, sånn som det gjør når man lager sjokoladekake med 1-2-3 pose. Og vi endte opp med å spise ostekake tidlig på natta. Det var koselig alikevel.
- Jeg liker ikke å se på teven når jeg skal sove. Det er så mye lys fra skjermen. Jeg skrur av. Tenker at jeg trenger ikke se teve akkurat i kveld. Selvom jeg alltid gjør det for å sovne. Men i dag, i dag kan jeg heller ligge helt inntil. Sånn som jeg liker så godt. Og høre på småsnorkingen, og heller sovne til det. det liker jeg. Jeg skal ikke være kresen jeg, når jeg plutselig får spørsmål om han kan sove over. Da skal jeg bare nikke, smile. Og kjenne den herlig ilende følelsen suget i magen gir meg. Akkurat som den bratteste og raskeste berg og dalbanen med flest looper. Du gruer deg som bare det til å ta den, men når den er over vil du bare kjøre den igjen og igjen. Og det er mye triveligere å sovne til putesnakk og våkne opp til det herligste paret med øyne du vet om, enn å sovne til teven.

ikke her
lydspor: Since I Left You - The Avalanches

Koma

2011-03-10T22:16:00.001+01:00

en fin kopp

Hva skal man skrive? Hva skal man tenke? Hva svirrer rundt der oppe i det vesle hodet mitt? Ikke vet jeg. Jeg sitter apatisk i sofaen. Klimprer litt på gitaren, det er såvidt du hører at det er en sang. Tar meg en bit fra godteposen fra i går. Ser litt på hjernedød teve. Hører på fin musikk. Musikk som minner meg om masse fine ting. Musikk som kanskje gjør meg litt tirst, men også musikk som gjør meg glad. Griner av fine ting som skjer på teve. Klimprer litt igjen. Tenker litt på han med den barnslige entusiasmen. Tenker litt på østlandet. Spiser god restemiddag. Lar vær å tenke på fremtiden. Lar vær å tenke på fortiden. Prøver å la vær å tenke på nåtiden. Tenner på et duftlys som skal lukte karamellpudding, eller noe sånt. Det lukter nesten ingenting. Noen ganger er jeg så blogemo at jeg blir kvalm.

Martetid.

ikke her

lydspor: First Breath After Coma - Explosions In The Sky

Alene, eller?

2011-02-25T19:08:00.000+01:00

Snart drar hun, og da kan du få meg, helt for deg selv. Hun kom jo ubedt, så jeg får ikke dårlig samvittighet om å be henne dra. Om hun drar når jeg ber henne derimot, det er jeg mer usikker på. Men hun drar snart. Så ikke vær redd. Da ska du få meg helt for deg selv igjen. Det er bare å spørre pent, så skal du se at alt ordner seg. Jeg er ikke så veldig streng. Vi skal alltids få til en ordning. Bare ikke snu deg vekk fra dekket bord. Ikke snakk deg bort. Ikke spør om jeg vil være med, og dra med noen andre før jeg i det hele tatt har fått med meg at du spurte. Og om du er usikker, så spør. Jeg lover å svare ærlig etter beste evne. Jeg er ganske kundevennlig. Bare stol på meg.

Jeg klarer meg stort sett. Alene altså. Jeg er veldig flink egentlig. Jeg har øvd lenge. Øvelse gjør mester. Og det er deijli å være alene. Å gjøre ting som man ikke kan gjøre med andre. Klart du kan gjøre det med andre, men det blir ikke det samme. Og man trenger vel å være litt alene og. Hvordan skal man ellers bli kjent med seg selv? Hvordan skal man ellers vite hva man føler. Alikevel får jeg nesten litt dårlig samvittighet. For at jeg ikke er sosial og er sammen med venner, fordi jeg ellers ikke rekker det.

Så er det noen da. Som er nærmere enn andre. Så at det nesten føles rart når de ikke er der. De er kanskje ikke enig med deg i det. Og de skjønner som regel ikke hva du mener. Men det er deijli at de er så nærme. At du nesten klarer å være alene, selvom du er sammen med dem. De skjønner det ikke, men det er ikke alltid det gjør noe.

ikke her
lydspor: Lyden Av Ingenting - Stillheten

Og vips!

2011-02-24T00:44:00.002+01:00

Også venter man. Og det føles ut som alt man gjør, og har gjort, er å vente. Vente på et ord, eller kanskje en gest. En bevegelse som sier noe, kanskje bare en hånd på rompa. Eller en uventa nuss. Eller et deijli blikk som sier alt du tenker. Du har fått tusenvis av småting. Små, fine, herlige ting. Bare ikke akkurat den ene lille tingen som forsegler. Som gjør at du blir sikker istedet for å være usikker. Som gjør at du vet istedet for å lure på.

Og mens du venter skjer det andre ting. Ting som du bare står på sidelinjen og ser på. Folk som bare får til alt du har prøvd på lenge, og det gjerne uten å gjøre noe som helst for å få det til. Du kan ikke gjøre annet enn å se på at det skjer, og smile. Uansett hvor mye du vet at det ikke stemmer, så føles det som et hån. Men du holder fast. Du gir deg ikke. Du har gjort et valg. Og du står for det valget.

Det å slå seg til ro med nest best er fullstendig uaktuelt. Hvorfor skal man gjøre det? Hvorfor skal man ikke alltid gå for det beste? Uansett hva det innebærer? Du vet så inderlig godt at jo lengre du venter desto høyere blir fjellet du prøver å bestige. Hvor da fjellet er en flåsete metafor for det lykkelige livet du vil få på toppen. For toppen er der, det vet vi jo. Og har man gjort et valg om å bestige akkurat det fjellet, så gjør man det. Det høyeste, beste, diggeste, mest sexy fjellet. Man velger ikke et annet lavere fjell, fordi det er enklere og tar kortere tid å nå toppen. Har du noen gang lest om hun som besteg Himmelbjerget i Danmark? Heller tvilsomt. Og du vet så inderlig godt at vi er bedre enn jeg. Vi er flinkere enn jeg. Vi gjør jeg bedre.

Så da venter man da. Venter, danser og er en levende klisjé.

Hver gang jeg lukker øynene er du naken.

ikke her

lydspor: Dance, Dance, Dance - Lykke Li

Little Bit - Lykke Li

Nattvann

2011-02-21T14:49:00.000+01:00

- Så du har begynt med nattvann med andre ord? Du som ikke liker nattvann.
- Det er ikke nattvann. Jeg synes bare det er godt å drikke kaldt vann på kvelden, tilfeldigvis like før jeg sovner.
- Så nattvann, altså?
- Nei. Ikke nattvann. Kveldsvann. Jeg kan streke meg til kveldsvann.
- Kall det hva du vil, men det er iallefall nattvann.

Jeg fyller den fine glassflaska jeg kjøpte på IKEA, for 15 kr, med vann. Jeg velger meg ut det glasset i skapet som jeg liker best og tar fem isbiter i det, fra det grønne isbitbrettet. Vann smaker best når det er er iskaldt og lager fin lyd når det blir sjenka i det beste glasset fra den fineste flaska. Og det er ikke nattvann. Jeg har bare tilfeldigvis blitt glad i å drikke iskaldt vann, sent på kvelden. Tilfeldigvs akkurat da jeg velger å legge meg i senga for å se på teve/internett før jeg skal sove.

Og -1 kontra -23 kjennes virkelig ut som vår. Spesielt med sola i øynene.

Ikke her
lydspor: Waldermar - Kråkesølv

Valg

2011-02-16T22:42:00.002+01:00

Valg er vanskelig. Det vet vi alle. Og jeg klarte ikke velge. Hvilket er finest?

Jeg har vært og sett Susanne Sundfør i Nidarosdomen. Skal ærlig innrømma at jeg synes ikke det var den beste konserten jeg har vært på. Dog er nidarosdomen så utrolig fin, at det var verdt det likevel.

ikke her
lydspor: Melody - Blonde Redhead

Helg

2011-02-13T15:41:00.001+01:00

Jeg våkner. Ser på klokka. Den viser 07.02. Om litt over en time ringer vekkerklokka, for at jeg skal ha god tid til å slumre og komme meg før jeg er nødt for å stå opp og dra på jobb. Det er lørdag. Jeg sovner ikke igjen. - Hei, jeg kommer for å legge meg, jeg. Han med den barnslige entusiasmen står og ser på meg akkurat som han har blitt oppdaga med hånda i kakeboksen. - Og jeg for å stå opp. Han sniker seg under den store dobbeldyna mi. Før jeg i det hele tatt rekker å trekke pusten for å spørre er han like bevisstløs som noen på vei inn på operasjonsstua for å fjerne blindtarmen. Det er tydelig at han har hatt det trivelig. Vekkerklokka ringer for femte gang. Jeg sitter på sengekanten. Lenge. Jeg sniker bamsen under armen hans. Sier hadet, uten noe som i det hele tatt kan minne om noe som viser at han hørte meg. Jeg kommer meg avgårde på jobb, vel vitende om at når jeg kommer hjem kan jeg legge meg igjen. Og ikke sove middagshvil før middag alene. Jeg smiler hele arbeidsdagen. Vi spiser frokost kl halv 8 på kvelden, og trives.

Jeg våkner. Ser på klokka. Den viser et tidspunkt som ikke er tidlig, men heller ikke veldig langt ut på dagen. Det er søndag. Jeg lukter litt på puta. Leser litt på facebook. Ingenting spennende. Jeg snur meg rundt og sover litt til. Litt senere tar jeg meg sammen og kommuniserer med omverdenen. Får fiksa sosialt samvær til kvelden. SløvSøndag™ er et faktum.

ikke her
lydspor: Skredder - Kråkesølv

Hit vil du

2011-02-11T00:22:00.000+01:00

ikke her
lydspor: Linger With Pleasure - Ane brun

Tålmod is the new black

2011-02-08T17:07:00.000+01:00

Det viser seg, at det lønner seg å vente. Is i magen er det nye store. Rett og slett. Og for en fantastisk herlig følelse det er å få igjen for noe når man har vært så utrolig tålmodig. Lønn for strevet, det er virkelig fantastisk. Kroppen min må ha visst at dette kom til å skje. Ettersom min økonomiske rævkjøring ikke har så mye som ødelagt en eneste dag så langt. Takk for det.

Hold kjeft og nyt

2011-02-07T01:49:00.002+01:00

Føler meg som i en ny verden. Prøver å finne ut hva som skjer her. Hva som gjør at jeg føler en ting når jeg strengt tatt burde føle det motsatte. Jeg sitter og ser på en fabelaktig dårlig film på tevetre og tenker. Har hatt en helg som egentlig har vært helt vanlig, men som har føltes som helt utenom det vanlige. Og det selv etter en uke som har sett på meg og gapskratta før jeg i det hele tatt fikk åpna munnen. Her har min økonomiske situasjon virkelig rævkjørt meg, og alikevel danser jeg sving til whitest boy alive i sene natterstimer. Dette er nytt. Vanligvis ville jeg vært hjemme, inne, under dyna i fosterstilling og lagt skumle planer. Lagt planer og funnet minst tre forskjellige løsninger med en plan b og c. Drukket altfor mye te i håp om at det vil gjøre meg mett nok så jeg ikke trenger bruke penger på mat. For fakta er at luft finnes det latterlig mye av her i verden, og det gir deg kun oppblåst mage. Og den kjærligheten jeg får vil jeg helst spare på, og ikke bruke opp på annet vås. Det er rart, og jeg skjønner fint lite. Dog har jeg trykka på "like" og har tenkt til å fortsette å trives med det.

Og for dere som tror at gulost er gulost, og at det er samma det vel. Det heter hvitost.

ikke her

lydspor: Lovesong - The Cure

Borttauing og politiet på tråden

2011-02-03T23:55:00.000+01:00

Lunk

Med verdens beste onkel

Som også har en banan på lager

Og et speil i gangen så man ikke skal kræsje med noen rundt svingen

Ikke i fokus, men ganske fin fordet

Noen ganger blir bilen din taua. Og du blir kvalm fordi du ikke har penger til å hente den ut, og vet egentlig ikke helt om den har blitt taua og lurer på om den har blitt stjelt. Og i øyeblikket så vet du ikke en gang hvor du skal ringe. Du trasker litt rundt i apati og ringer pappan som heller ikke helt vet. Så finner du ut hvor bilen er, etter en liten stund med hysteria inni deg. Og du har snille venner med snille mødre som hjelper deg så det slipper å bli nye dyrere enn det allerede har blitt. Tusen takk! Så får du bare lyst å bloge bilder, som du redigerer litt stygt, fordi stygge ting noen gang kan være fint. Jeg har hatt en fin dag. Sånn sett bortifra hysteria og biltauing.

Og Violeta Violeta er på spotify. Og jeg bobler i hele kroppen og hører på det om og om igjen. Og jeg liker det. Jeg liker det, veldig godt!

ikke her
lydspor: Din kjole lukter bensin, mor - Kaizers Orchestra

Ro og andre papilotter

2011-01-27T01:15:00.002+01:00

Jeg ligger på fanget og kjenner vibrasjonene fra gitaren i hodet. Det er deijli. Gitarspillingen hans roer meg helt ned. Det har den alltid gjort, helt siden vi ble kjent. Det er utrolig behagelig. Man trenger ikke prate eller se på hverandre eller noe. Jeg kan bare lukke øynene og slappe av, helt innerst. Ingenting vinner over den herlige rolige følelsen av ingenting. Bare ligge å høre på. Ingen av oss forventer noe fra den andre. Bare at man er der. Jeg kommenterer kanskje en gang i blandt. - Det partiet var fint, det likte jeg. - Hvilket, dette med basstonene? Så klimprer han litt fram og tilbake. Litt ting som han finner på, og litt ting som noen andre har funnet på før han. Begge deler er fint, og selvom det er litt frem og tilbake, så er det like behagelig og fyller hele meg med fredfullhet og glede. Og i bilen på vei til han minner han meg enda mer på hvor god han er å ha. Vi snakker om ekle ting inni kroppene våre og prøver å forklare hverandre hvrdan ting man ikke har kjent før kjennes ut. Selv de triste tingene han sier er med gode ord og du kjenner snillheten i øyene helt bort til deg selvom det er veien du ser på.

Og vips...

Alltid etter disse, hva skal man alle det, sprekkene i hverdagen, er ting litt mer positivt enn det var før. Alt lyser litt ekstra og den hippe og kule a-listesangen på radioen i bilen på vei hjem er ikke like irriterende som den var i går. Jeg glemmer at jeg har hatt to netter på rad med mareritt, og jeg får lyst å skrive lister. Lister for å vise frem at det er flere gode ting enn det er dårlige. Lage en plakat med de alle fineste ordene jeg vet, sånn som vips, fin, vonbråten, fotografiapparat, og henge på veggen så jeg kan se de hver dag. Jeg får lyst å tilbringe en hel dag i studio med et lass med rekvisitter og venner og ta nok bilder for mange mnd fremover med redigering. Og når jeg legger meg er hele kroppen fylt med ingenting. En god og herlig ingenting som sprudler og roer en på samme tid.

Hva skulle en gjort uten et gitarfang.

ikke her
lydspor: múm - We Have A Map Of The Piano

Frokost og blindveier

2011-01-16T23:38:00.000+01:00

- Se, m! Frokost! sier han med den gleden og entusiasmen du kun ser hos et barn som vil vise frem noe det er så stolt av at det nesten sprekker. Jeg sitter i bilen og venter og smiler mens jeg tenker på kvelden før på seveneleven. Han er inne og henter noe hos en kamerat. Gata er en blindvei, så jeg snur bilen mens jeg venter. Titter litt ut vinduet. Setter bilen i fri og drar i brekket. Lar bilen stå på tomgang, og glemmer å tenke på miljøet. Lurer litt på om det hele er en blindvei. Ser to som leier gå nedover mot pizzastedet på hjørnet. Tenker litt på alt jeg kanskje egentlig går glipp av? Jeg leier ingen. Jeg elsker jo å leie. Det er supertrivelig. Blir litt irritert, og håper at han vet akkurat hva jeg tenker. Hvorfor gidder jeg vente på noe jeg ikke vet om finnes? Hvorfor skal man la seg selv gå glipp av å bli nussa på mens man sitter og småfniser, leiende på en benk i sommervarmen. Nå er det jo vinter. Og i dag slo det om til mildvær. Det er is og vann overalt, og farlig glatt på veien. På radioen spilles en eller annen hip og kul a-listesang og jeg titter mot døra for å se om han snart kommer ut. Uvitende om at jeg egentlig har blit litt irritert på han fordi jeg tar det som en selvfølge at jeg kjører han hit og hjem, som om jeg ikke har noe bedre å ta meg til. Han kommer ut bærende på en eske.
- Jeg fikk tilogmed kaffebrød! sier han med ansiktet sprukket opp i det flotteste smilet, idet han setter seg inn.
- Gjorde du? Så godt! Kan jeg smake?
- Nei, jeg har spist det opp allerede. Gjorde det inne.
- Åja, sier jeg. Og så er tvilen min plutselig et av de svarte hullene som enkelte får når de drikker for mye.
Jeg kjører han hjem, setter han av og han får et slengkyss i håndflata. Jeg smiler, kjører hjem og lager tidenes pizza med gode kamerater.

Innseminør

2011-01-09T15:45:00.002+01:00

Jeg har begynt å spille gitar. Denne gangen på ordentlig. Jeg fikk gitartimer i julegave. Og nå sitter jeg og knoter litt avogtil. Begynner å få det til litt med skifting av grep og sånn. Kan dog ikke så mange av disse grepene enda, men jeg har bare hatt en time så langt. Jeg koser meg. Det å sitte og måtte konsentrere seg om noe helt spesifikt, det er deijli. Fjerne seg litt fra omgivelsene, og feste seg litt i fingerplasseringer og slagmønster. Jeg trives. Håper jeg får det til.

ikke her
lydspor: Fred Åkerstöm - Jag Ger Dig Min Morgon

Plutselig borte

2011-01-03T02:53:00.000+01:00

Det er fælt. Fælt hvordan det må forferdelige ting til for at man skal åpne øynene og se hva som skinner en rett i ansiktet. For at en skal se forbi det at man er sur og grinete for at man har glemt å kjøpe sjampo, igjen, så må det til noe fælt som setter alt i perspektiv. For å se hvor bra du faktisk har det. Og det er så urettferdig. Så fryktelig urettferdig. Og man føler seg så skyldig. Skyldig for alt det man ikke gjorde. For alt det man tenkte på å gjøre, men som man utsatte til i morgen. Man tenker ikke på at det er ikke sikkert at det er noe i morgen. Plutselig forsvinner morgendagen, og alle planene du la er verdiløse og ubrukelige. Og du tenker at "jammen, jeg skulle jo..", og du vet at uansett hvor mange ganger du sier det så går det ikke. For i morgen er borte, og kommer aldri til å komme. Det har blitt satt punktum. Et ufrivillig punktum.

Hvorfor dør folk? Hvorfor skjer det sånne helt forferdelig urettferdige ting, som bare river fantastiske mennesker bort fra livet på den måten? Folk som på ingen måte har fortjent det. Som bare var ute for å ha det morsomt sammen med vennene sine. Det finnes ikke noe svar på det. Uansett hvor mye man leter så finner man ikke noe svar, for det er ikke noe svar å finne. Man sitter bare igjen med en følelse av hjelpesløshet og håpløshet. Jeg klarer ikke en gang finne de riktige ordene.

Det får iallefall meg til å tenke meg litt ekstra om. Føler jeg skylder å sette pris på det jeg har, når jeg har det. Ikke glemme å fortelle folk at jeg er glad i de og gjøre det jeg tenker på når jeg tenker på det. Ikke utsette det til i morgen. Ikke bare tenke komplimentene, men si de når de dukker opp i hodet. Jeg håper at alle rundt meg vet hvor herlige de er, og at de setter pris på de små tingene også. De tingene som man kanskje glemmer å legge merke til i den vanlige hverdagen, men som faktisk er grunnen til at du går på jobben om morgenen med et smil om munnen. Og hvis du ikke gjør det, prøv å finn noe som gjør det. For jeg er sikker på at det er minst ti ting som skjer før du går ut døra om morgenen som du setter stor pris på. Legg merke til de, sett pris på de. For realiteten er jo faktisk at du ikke vet om morgendagen kommer.

Hvil i fred. Jeg er utrolig glad for at jeg ble kjent med deg og for de fine minnene jeg har med deg. Jeg håper du er på den båten nå.

ikke her
lydspor: Time - Susanna and the magical orchestra

Julete jularoo

2010-12-26T19:20:00.000+01:00

Jeg hører dem sier det er jul, og jaggu har dem ikke rett!

ikke her
lydspor: Deilig Er Jorden - Bugge Wesseltoft

Glück

2010-12-21T01:58:00.004+01:00

Comfort comfort comfort! Nå er det ikke lenge til jul! Det kribler i kroppen av spenning og forventning. Og etter jul er det nyttårs. Det blir også stas! Hurra for ting å glede seg til. God mat, hyttero, filmer på teve, skigåing og pakker! Og nyttårs :) Savn. I dag har jeg sett igjennom masse gamle bilder, masse gode minner. Alt bobler inni meg!

Lykke!

Og her har du enda mer lykke. Herligste Sondre, som jeg er så forelska i. Sånn at jeg virkelig kjenner det i hjertet.

ikke her
lydspor: Spiegel im Spiegel - Vladimir Spiakov, Sergej Bezrodny

Du må tulle!

2010-12-19T01:01:00.005+01:00

Noen ganger er man bare helt rar i hodet. Man vet verken opp eller ned. Og det føles som om det veier uhorvelig mye. Og det er alltid rett etter du virkelig har lagt merke til hvor glad du faktisk er. Du smiler og har sommerfugler i magen og alt er comfort på høyeste nivå. Så kommer det en bitteliten filleting og vipper deg av pinnen. Du sitter og vet at det er helt unødvendig og at det ikke har noen mening, at du egentlig er glad. Det er akkurat som om du bare vil være lei deg, for det går vel ikke an å være så glad uten noe å være lei seg for? Hvorfor fungerer hjernen din sånn? Hva for en latterlig unødvendig og unyttig egenskap er det? Du sitter der med et sviende vonde i halsen og blunker som en idiot for å holde tilbake. For du er ikke lei deg! Du har det jo bra! Du har jo nettopp konkludert med at dette var en comfortdag, og alt var svenende deijli.

Du nekter rett og slett å akseptere hva som faktisk skjer. Du nekter å tro at noe så trivielt, som du vet du har feil i, skal ødelegge en dag som har vært så fantastisk. Så du setter deg ned, og skriver det ut av kroppen, du gjør iallefall et tappert forsøk. Og du prøver å tenke på alle de fine tingene som har fått deg til å stråle denne herlige dagen, men av en eller annen grunn har de snudd seg mot deg. De har heller blitt en påminnelse på alt du skulle ønske du hadde.

Hodet ditt er så tungt at det føles som om det kan deise i bakken når som helst. Det er akkurat som det er pakka vatt i ørene dine og all lyden du hører er merkelig og innpakka. Du hører små lave lyder kjempegodt og høye generiske lyder blir lave og mumlete. Du klarer ikke helt holde fast på et punkt med øynene, i frykt for at du skal rakne. Men du tviholder. Du tviholder på at du nekter å akseptere det. Det gjør at hele kroppen blir som pasta som er kokt litt for lenge. Du svimer rundt i en tåke som gjør deg svimmel og du blir mer opptatt av å ikke føle noe enn å kjenne på alt det fine og flotte du kjente på for bare noen minutter siden. Det er akkurat som å se seg selv på film, og du blir veldig oppmerksom på alle bevegelsen du gjør. Alle musklene i kroppen bytter på å være helspent og slappe som død fisk. Du kjenner de kjemiske reaksjonene i hjernen og vet at i natt blir en natt full av mareritt. Du nekter å legge deg, og holder deg heller våken helt til du har klart å fortelle deg selv at dette finnes på ingen måte rasjonelt, og du har det bra. Og det er ikke sånn som du skal ha det til, og husker du hva du oppdaga som var så fint?

Jeg nekter virkelig, helt ærlig. Så se til å stikk, du vemmelige følelse av uvelhet!

ikke her
lydspor: No Surprises - Radiohead

Virreland

2010-12-12T13:58:00.001+01:00

Der var frokosten unnagjort. I disse klementindager er det virkelig enkelt å ha frokost på senga.

Tenk om vi hadde hatt ord for alt vi føler. Og da mener jeg ikke å kunne sette ord på følelsene sine, men hvordan man føler ting. Hvordan du kjenner ting på huden, eller under fingertuppene. Hvilken herlig følelse det er når noen stryker deg i nakken og hvordan det faktisk kjennes ut, eller hvordan det kjennes ut på hjulene på bilen når du kjører over en fartsdump. Jeg blir helt frustret av at jeg ikke finner ord til å forklare hvordan jeg kjenner det når en jeg er glad i gir meg en klem, eller hvordan det er å klemme sammen en myk mandarin. Det er så rart. At man ikke har ord for dette. Ikke nok ord iallefall. Hvordan kan vi ha et så fattig språk? Et språk om ikke har ord for den gode følelsen av å røre i en uåpna rømmeboks, eller å klemme på bobleplast. En følelse i kroppen kombinert med hvordan det kjennes ut, det blir altfor mye å kunne klare å finne de riktige ordene til. Hardt, men på en måte litt mykt og verken varmt eller kaldt er ikke gode nok adjektiver til å forklare hvordan det faktisk kjennes ut å trykke på tastene på tastaturet mitt.

ikke her

lydspor: It's snowing on my piano - Bugge Wesseltoft

Ærlighet er topp stemning

2010-11-15T02:28:00.000+01:00

Drama rama drama. Jeg liker ikke drama :) Vær ærlig og direkte. Alle tåler det. For det er forskjell på å være ærlig og på å være skrekkelig. Det var dagens oppfordring. Vær ærlig og ikke vær redd!

ikke her

Av og til

2010-11-08T01:16:00.003+01:00

Noen ganger er bare alt feil. Uansett hvor supertrivelig du har det, og uansett hvor herlig dagen har vært. Du føler det bare som om du har blitt tygga i stykker og spytta ut fordi du smakte vondt. Godt jeg har bamse og angry birds på sengekanten til å vimse meg bort i :)

ikke her

lydsor: No Suprises - Radiohead

2010-11-03T00:06:00.001+01:00

Også har hun begynt å drømme at hun flyr igjen. Hun sover gjennom en hel natt, og tror ikke at hun kan huske sist hun hadde et mareritt.

Æ digge dæ digge du mæ hæ?

2010-10-31T15:43:00.000+01:00

Jeg har vært i Namsos i tre netter. Der sov jeg på et hotellrom uten gaffel og storkoste meg i eget selskap.

ikke her
lydspor: Beautiful Freak - Eels

Snø

2010-10-25T02:48:00.002+02:00

Fine bilder, tatt med transformerskamera til Cathrine

Dette er kanskje det fineste bildet jeg vet om! Ane <3

Pen.

Ikke alle vet at man ikke kan putte zalo i oppvaskmaskina.... Fg på hyttetur der, altså.

Jeg har laga geleshots! Og det var digg :)

Servicen på Pair-a-dice er upåklagelig....ræva!

Vi lager SøndagsPannekaker

Fine skumle mannen på gulvet i gangen etter vi malte fotgjengerovergangen. Jeg liker han, selvom han er litt badass.

Vakre utsikten min, første dagen med snø!

Trondheim *sukk*

Man blir så frisk og flott i ansiktet av å gå ute på sånne fine snødager.

Ost

Deijli annanasdessert

Fineste fyrverkeriet!

Astri er flink til skåldekor

Plutselig så våkna jeg opp til snø! Jeg ble glad helt ned i lilletåa, og enda bedre, jeg skulle gå til jobb. Herlig frisk snøluft, og fin blå himmel. Det var en fin dag. Jeg har også ommøblert på rommet og hatt det strålende med søte jenter en hel kveld. Og sett det fineste fyrverkeriet over hustak i en bakgård. Det var godt i magen, helt sommerfugler og namm.

Plutselig

2010-10-05T12:07:00.002+02:00

Borg med røyk ut av pipa. Dette bildet gjør meg alltid så glad!

Grilling i påska på hytta, så mye tilbehør at du vet ikke hvor du skal begynne en gang.

Stiligste gaven jeg har fått som man ikke kan bruke til stort anna enn å se på.

Fineste marimin =)

Et godt minne, med god mat!

Stol aldri på en mann uten bart! Pappa har bart.

Dymodøra mi.

Se på at Kristian lager sushi, jeg liker det veldig godt.

Første grillinga i parken.

Folk tar med seg de merkeligste ting hjem.

Fineste kjøkkenvekta!

Vin og scrabble i godt selskap og beste delen av landet. Gode minner.

Fjell!

Gitarkameratene med gode kamerater :)

Fineste gravide Theamin!

Herre, så vakker!

GT og m&mmmmm

En fin øyenstikker i Tyrkia som bodde ved bordet vårt.

Godt øl!

Høyt oppe :)

Tøffeste gatemusikantene jeg noen gang har sett!

Fargerik mat :)

MASSE spaghetti!

Fine omgivelser

Se Berit på tur innsurra i gladpack <3

Søte mennesker som er skada og blir dratt i en vogn.

Topp stemning!

Fine, gamle ølflasker :)

Astri som leser store ting i billigkroken *fnis*

Nid <3

Søte venninner som man ikke klarer å slutte å prate med!

Blomkålsuppe på tilbud!

Uventa fyrverkeri som man ser på sammen med samboer igjennom åpent vindu :)

VOI!

Turister i oppdal. Fra venstre: Herr Fantastisk Fyllesjuk, Frk. Søteste Sprelletrine

Biiiitteliten snømann i Oppdal :)

ikke her
lydspor: Please Please Please, Let Me Get What I Want - The Smiths

Det burde bli vedtatt i FN

2010-10-03T15:55:00.000+02:00

Jeg skulle ønske alt var demokratisk. Og hvis det blei uavgjort så måtte man prøve igen og igjen helt til man bikka den ene eller andre veien.

Og hvorfor kan jeg aldri få viljen min? Det begynner å bli litt gammelt.

ikke her
lydspor: Lets sleep together - Porcupine Tree

...

2010-09-29T12:06:00.001+02:00

Akkurat som noen prøver å bli kvitt deg. Som om noe har skjedd. Kanskje det er noe du har gjort, eller kanskje du bare har blitt gårsdagens skurv. Du og deg er ikke lenger bra nok. Det har kommet noe nytt å bedre, som setter deg, og alt du gjør, i dårlig lys. Og sakte men sikkert så er du ikke så viktig som man trodde du var. Og så forsvinner du helt, og har ikke så mye som et lite telys en gang.

Jeg anbefaler å kjøpe en ny og sterkere lampe.

ikke her

Lydspor: Symmetry - Mew

Hvor ble det av anorakkene?

2010-09-19T15:05:00.000+02:00

Jeg har gjort så mye feil, så nå prøver jeg å gjøre det som er riktig. Dog er det noe vanskelig, jeg har jo trodd jeg har gjort det riktige alle de gangene jeg har gjort feil.

Og jeg har vært på festmøte med Norges kanskje vakreste mann, Odd Børretzen!

Her

2010-09-16T18:51:00.000+02:00

Jeg har ikke noe med det, det er ikke noe jeg skal stikke nesa mi bort i. Likevel vil jeg hjelpe, om det skulle trenges hjelp. Jeg vil vite hva du tenker. Jeg vil at du skal vite at jeg er her like mye nå, som alltid ellers. Og at du ikke må være redd for å snakke til meg om det, om du skulle ville det. Jeg skal ikke stille spørsmål, for jeg har heller ingen svar. Derimot har jeg alltid en god klem og lyttende ører. Jeg har ingen dømmende ord, og jeg er her kun for deg, om du vil jeg skal være det. Selvom jeg ikke vet noe om det, eller kan sette meg i ditt sted, så er jeg trist. Jeg er lei meg fordi du har måtte oppleve det du har, fordi jeg bryr meg om deg. Og jeg synes det trist at jeg heller ikke kan gjøre noe med det. Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe på noen som helst måte, eller om du i det tatt vil ha en evt hjelp av meg. Men jeg vil at du skal vite at jeg er her, uansett hva, når eller hvor det skulle være. Du betyr mye for meg, og jeg bryr meg om om du har det bra eller ikke.

Det er lov å være lei seg og trist, men du skal vite at du trenger ikke være det alene.

ikke her

2010-09-13T19:37:00.000+02:00

De kjører rundt i hvite biler med mørke vinduer og minner om storm troopers, de har på seg hippe briller (uansett) som står i stil til klærne deres som også er av det hippe slaget. Du finner de overalt, tilogmed på den mest uhippe plassen. De har den tøffeste hårsveisen, og de ser alle litt dumt på deg uansett situasjon, de har samme uttrykket i ansiktet alle sammen, og veldig få smiler, iallefall ikke til noen de ikke kjenner. Mange har glemt å ta på seg bukser, og prøver å skjule det med pappas lange skjorte.

Vanligvis går jeg dit jeg vet de ikke befinner seg, og koser meg, men denne gangen var de jammen meg der og. Jeg merker at det er en stund siden jeg har bodd i Oslo, og sjansen for at det er jeg som har forandret meg, og ikke oslo, er jo helt klart der. Dog merker jeg at jeg er veldig glad for at jeg flyttet.

In other news;

Den nok så stusselige peppermynteplanten min ser plutselig ikke så stusselig ut likevel, og har etter noen uker med stusselighet kommet seg ovenpå og fått masse nye blader. Det trives altså godt på kjøkkenet mitt.

Senga mi er blitt komplimentærkontrasthimmelen, og jeg elsker det like mye som jeg elsker primtall!

Ikke her
Lydspor: The Nurse Who Loved Me - A Perfect Circle

Æsj

2010-09-06T14:17:00.001+02:00

Jeg kaster opp.

Ikke her
lydspor: Hurt - Johnny Cash

deg, meg, noe, noen eller hvorfor

2010-08-31T01:42:00.003+02:00

plutselig sto du der. og jeg så deg, med en gang. det var fint. for jeg ble glad igjen
det var aldri noen tvil. det har det ikke vært siden heller. men nå klarer jeg ikke la vær å lure på. om du bare er en unnskylding. en unnskylding for å ha en forklaring på hvorfor.
er det virkelig sant, at det ikke er noen tvil? eller er det bare noe jeg sier til meg selv fordi jeg ikke orker?
det har jo gått ganske lang tid. og vi har snakket om det mange ganger. ting forandrer seg ikke stort mye. verken den ene eller den andre veien. men så er det de små tingene innimellom. som gjør at jeg fremdeles tror. og som gjør at jeg aldri tviler. for selvom det ikke er alt, så er det noe
og hvorfor er det noe? er det fordi ingen av oss vil være strenge nok? ingen av oss tør. er det sånn?
eller er det sånn at hvis jeg sier ifra. hvis jeg tør, slik som jeg alltid gjør ellers. jeg er en som tør, og som ikke er redd. men om jeg tør denne gangen. så vet jeg hva utfallet blir? og at redselen for at du da forsvinner er større enn lysten for å finne det ut
eller trenger jeg bare en unnskylding for meg selv. en gyldig unnskylding på hvorfor det er sånn. på hvorfor jeg noen ganger graver meg ned og forsvinner.
eller er det fordi det er noe
og jeg klarer heller ikke la være å tenke på. at om det er noe så kommer det til å bli så enormt bra og så enormt herlig om jeg er der når det skjer. om jeg er der når vi begge to tør. tør å handle på det vi begge da vet er riktig. og det eneste jeg tør, klarer og vil gjøre. er å håpe på at det faktisk skjer en dag. og at jeg kommer til å få tilbake for alle de gangene
og om ikke, så har jeg iallefall enn så lenge en unnnskylding. en forklaring på hvorfor. og kan da leve i troen på at alt er bra. og at alt er normalt og naturlig

jeg vet ikke om det er deg eller noen. om det er meg eller noe

ikke her

No idea

2010-08-27T00:44:00.000+02:00

Oftest er jeg alene. Ofte ønsker jeg at folk skal forstå, uten at man er nødt til å forklare. Det er nemlig ikke alltid en skjønner det selv en gang. Akkurat som en følelse jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg vil forstå den, men den kan ikke forklares. Eneste jeg vet er at det ikke er en bra følelse. Om dette er fordi jeg ikke aner hva den er eller fordi det er en dårlig følelse, aner jeg ikke. Dog kommer den avogtil. Og det er ofte vanskelig å vite hvorfor og i forbindelse med hva eller i reaksjon på hva. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg føler når den er der. Men jeg kjenner den alltid igjen, og den gir meg en uggen følelse i hele kroppen. Jeg klarer ikke fremkalle den selv, eller kjenne på den i ettertid eller huske hvordan den føles. Kun når jeg føler den vet jeg hvordan det føles. Og det er ekkelt. Skikkelig ekkelt faktsik.

ikke her

Vidunderlig

2010-08-04T00:43:00.001+02:00

Det er de minste tingene som er aller størst. De små flisene som utgjør hele planken du må gå. Og gud hvor herlige de er. De som gjør virkeligheten enda virkeligere, som får håret til å blafre enda det ikke er vind ute og som kysser deg lett på kinnet, så blodet suser i ørene, når du er alene. Det er de tingene som forteller deg hvordan det virkelig er, istedet for hvordan du trodde det var. De som gjør at du tør, når du trodde egentlig du ikke gjorde. Som får deg til å forstå, og til å smile nettopp derfor. Som får alt til å føles som første gangen. Det er de tingene som du alltid går å venter på, uten at du helt vet det selv. Men som slår deg overende når du først blir oppmerksom på de, eller når de kommer helt uten videre. Først da skjønner du det. Hvor fantastisk det faktisk er, hvor varm sola kjennes på ryggen, hvor rød jakken din er, hvor høyt oppe du faktisk flyr, hvor dyp dalen er, hvor blå himmelen er og hvor stort alt og ingenting er.

Og det er en eim av rødvin som slår imot meg, hver gang jeg går inn på rommet mitt.

ikke her
lydspor: Eli, The Barrow Boy - The Decemerists

I see you!

2010-08-01T17:37:00.000+02:00

ikke her

Soft

2010-07-29T23:38:00.001+02:00

Jeg er forelska. Jeg er en blindvei. Er du en blindvei? Jeg er helt klart en blindvei. Derfor prøver jeg å få mest mulig ut av tiden før veien brått er slutt. Hvem vet hva som skjer etter det? Enten stoppr man bare opp, eller så snur man seg og går en annen vei. Jeg husker jeg tenkte på dette, og det kom fram masse. En hel del. Men jeg tror jeg nøyer meg med dette. Og melk er fremdeles like godt.

ikke her

lydspor: Please, Please, Please Let Me Get What I Want - The Smiths

Enn du?

2010-07-15T22:50:00.007+02:00

Sommeren kommer og sommeren går. Så langt, så godt. Har boksa opp en god del nye gode minner, ipåvente av enda fler. Hatt helt utrolig fine dager og ikke en eneste skikkelig dårlig en. Det må da vel være godt for noe? Jeg vimser rundt, nynner og brommer i ny fin bil. Lengter etter nordnorge, og skulle ønske man kunne ta mye fri og samtidig ha nok penger til overlevelse. Lofoten, jeg har lyst på. Dog blir det vel bare stedet der størstedelen av oppveksten tok sted i denne omgang. Jeg sover, jeg danser, jeg svinser, jeg synger, jeg spiller (gitar), jeg rydder, jeg roter, jeg jobber, jeg knipser, jeg knoter, jeg gråter, jeg ler, jeg smiler, jeg drømmer, jeg er oppe lenge, jeg spiser jordbær, jeg fester, jeg ligger i senga og ser i taket, jeg fryser, jeg svetter, jeg måper, jeg storkoser meg, jeg savner, jeg hopper, jeg faller, jeg rister, jeg baker, jeg rusler, jeg sykler, jeg gir av meg selv, jeg er glad inni brystet, jeg ivrer, jeg sprekker, jeg roper, jeg hvisker, jeg trives, jeg tenker, jeg slår, jeg sparker, jeg stryker, jeg flyr, jeg sommer. Og enda en ting, en følelse, som det ikke finnes noe ord for, ingen setning, ingenting. Men om man hyler kjempehøyt og hoper og fekter med armer og bein så begynner du å nærme deg.

ikke her

Note to self:

2010-06-23T01:07:00.003+02:00

Ta med MASSE penger på roskilde så du kan kjøpe MASSE alkohol. På denne måten kan du alltid ha en promille som tilsier at du kan, helt genuint, smile og nikke og ikke bry deg så hardt med de knotpungene som er rundt deg.

ikke her
lydspor: Shits fucked - Mylo

Det er noen på skuldra mi

2010-06-16T00:40:00.004+02:00

Noen ganger lurer jeg på hvor gammel jeg egentlig er. Er jeg gammel og voksen, eller er jeg egentlig bare skikkelig ung. Kanskje det at jeg lurer på det er et svar i seg selv. Når jeg var liten var gammel og voksen det samme som mamma og pappa, og det er det egentlig enda. Men nå er de som var like gamle som mamma og pappa var da jeg var liten like gamle som mange av vennene mine. Så er jeg gammel og voksen da eller? Da jeg var liten var man også voksen da man hadde bil. Jeg har bil, er jeg voksen? Når jeg var liten var de voksne de som visste alt, de som hadde svaret på alle spørsmålene mine. De voksne var de som kunne gjøre som de ville, og de fikk lov til å være lenge oppe om kvelden. Ingen bestemte over dem, ingen kunne fortelle dem hva de skulle gjøre.

Er det alltid sånn at man vil bare ha det man ikke kan få? Jeg vil være liten igjen, og glede meg til barnetevegodt på lørdag. Være liten og føle meg som et liten røver når jeg lister meg ut i gangen sammen med venninna mi, sent på kvelden for å spise drops etter vi har pussa tenner. For om jeg skal høre på meg selv som liten, så er jeg voksen nå. Og alt det jeg trodde var å være voksen, er feil. Ja, jeg kan være lenge oppe om kvelden, men jeg må passe på å legge meg i rett tid så jeg kommer meg opp i rett tid dagen etter. Jeg kan svare på ganske mye, men jeg vet langt i fra alt. Jeg vet bare en bitteliten brøkdel av alt jeg vil vite, og jeg bruker lang tid på å prøve å lære meg noe nytt. Ingen bestemmer over meg, og jeg kan gjøre som jeg vil, men jeg må selv passe på at jeg tar fornuftige valg. At valgene er de riktige og de beste for meg selv.

Og uansett hvor gammel man blir, blir man alltid litt lei seg når en man bryr seg om plutselig stenger deg ute. De tingene jeg ble lei meg for når jeg var liten blir jeg fremdeles lei meg for. De tingene som trøsta meg da jeg var liten, trøster meg litt fremdeles. Jeg har de samme drømmene og marerittene nå som da jeg var liten. Jeg har også ofte de samme barnslige gledene, men de føles ofte som "teite" fordi jeg liksom skal være voksen nå. Det er mye mer som er forventa av meg nå, som jeg egentlig ikke vil at skal bli forventa av meg. Og det bare fordi jeg har nådd en viss alder? Alle med hodet pår rett sted vet at ting ikke kommer av seg selv bare fordi man er så så gammel.

Jeg vil heller at voksen skal være sånn som jeg trodde det var da jeg var liten. Nesten som en superhelt. En superhelt med bare de positive sidene. Det eneste man blir flink til når man blir voksen, er å late som. Og jeg vil ikke late som. Og jeg vil at det skal være "lov" til å ikke late som. Jeg vil at det skal bli satt pris på at man ikke later som og jeg vil at folk skal føle at de ikke trenger å late som.

ikke her
lydspor: There There - Radiohead

Hei, det er bare meg igjen.

2010-06-08T01:00:00.002+02:00

Jeg går alltid helt ytterst,nærmest vannet, når jeg går over brua, jeg lurer fremdeles på hvordan enkelte folk tenker, og jeg er fremdeles ærlig når jeg forteller deg hva jeg tenker på. Jeg lurer på om kjærlighet var enklere på 50-tallet, eller om det bare er sånn på film. De hadde jo så utrolig fine kjoler og hår. Noe må det ha vært. Og alle røyker og drikker hele tiden, de må jo ha vært mer naive? Og det heter jo 'lykkelig uvitende'. Jeg lurer fremdeles på om tegneseriefigurene faktisk lever et liv i bladene sine, og om det skjer merkelige ting i vår verden når vi ikke ser på. Jenter er vanskelige å forstå, men det er gutter og. Noen ganger tror jeg at jeg er mer enkel enn minst ti gutter til sammen. Det er jeg dog sikkert ikke, men jeg prøver iallefall å være snill. Jeg slår kanskje litt mye. Burde kanskje slutte med det. Og på utsiden blir jeg bare sur og furt mot mennesker når jeg kanskje egentlig bare er lei meg og skuffa. Jeg gleder meg til å danse masse swing, og jeg håper jeg får jobb. Vet ikke helt hvorfor jeg går helt ytterst på brua når jeg går over, jeg føler meg tryggest der. Nærmest vannet. Også kan jeg titte ned i elva. Jeg går virkelig helt klistra inn i gjerdet. Og tråkker aldri på strekene. Aldri i verden om noen får kontakt med meg når jeg går alene. Jeg er helt i min egen verden, og koser meg med alle de små tingene mine som ingen andre tenker på. Bare meg.

ikke her

Ting som gjør at jeg stråler

2010-06-01T23:46:00.005+02:00

+ Helt fullstendig rydda og vaska rom, fra topp til tå.
+ Finne fiskespillet på nille for 69,50
+ Ny duk til bare 19,- på Fretex
+ Fiiine, nye lysestaker i herlig retrooransjglass
+ Godt lag med gode venner
+ Rullegardina mi, morgenen/dagen etter en fuktig kveld/natt
+ Sove sammens
+ Ligge heeelt inntil
+ Klare å skifte grep uten å se på
+ Lange lyse netter
+ Sommerferie
+ Plutselig korps når man kommer ut fra butikken etetr å ha handla grillmat
+ Å tenke på slutten av dagen at "ingenting mangler"

:)

ikke her
lydspor: The Beach Boys - Barbara Ann

svinse danse plystre

2010-05-28T15:25:00.004+02:00

Jeg er et emosjonelt monster. Jeg føler rett og slett veldig mye, på veldig mange måter. Om dette er bra eller ikke, det aner jeg egentlig ikke. Velger å tro det er veldig bra. Å ha den evne til å bli så glad at tårene spretter, det er egentlig veldig deijli. Å være så forelska at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, og alt du vil gjøre er å gjøre tusen søte ting for vedkommende. Å gjøre alt i hele verden for at vedkommende også skal være like glad og sprudlende som deg. Å stråle som en sol resten av dagen fordi jeg gjenoppdaga et søtt øyeblikk, eller så noen gjøre noe fint mot noen andre, eller se det aller første vårtegnet, eller få lov å kjøre en tur med bil, fordi jeg har fått en klem av noen helt uventa, eller fordi noen forteller meg om noe som gjør dem glade. Det er helt fantastisk. Og energinivået er så høyt at målestokken sprengtes for lenge siden. Man hopper opp og ned i sofaen og skravla går i et. Og man klemmer og prater og tegner og ler. Helt fantastisk, greit og enkelt.

Dog tror jeg grunnen for at jeg klarer å se de minste gleder er fordi jeg kan se de største sorger og. Jeg engasjerer meg lett veldig mye i ting. Jeg blir veldig knytta og alt er veldig personlig i ting jeg foretar meg. Og som jeg blir umåtelig forelska blir jeg også like hjerteskjærende slått ned av kjærlighetssorgen, og graver meg langt ned i senga og verden og ingenting når verken inn til meg eller ut til omverdenen. Å bli såra fordi noen ikke så at du hadde gjort noe spesielt for å gjøre de glade. Å kun se det svarte i ting en periode fordi du bare er lei deg uten å helt vite hva som er årsaken. Etter den søte kløe kommer alltid den grusomt sure svien.

Jeg velger å tro at det er fordi jeg blir så lei meg at jeg blir så enormt glad for den minste lille marihøne, og ikke omvendt. Og det er iallefall et sunt syn på det. Er det ikke? Selvom man gjerne skulle vært flinkere til å klare å høre på folk når de prøver å gjøre tilværelsen din bedre, ikke bare si ja og prøve å gi de igjen for kreftene de bruker på deg ved å late som man er enig og tror alt kommer til å bli så bra bare man setter ting i perspektiv. Men hva skal man gjøre, når alt bare virker håpløst og å røre i en nyåpna rømmeboks, eller riste på gelé bare er en fattig trøst og et vagt minne om hva som en gang gjorde at man fikk et boblende humør?

Hehe.. Jeg er faktisk et emosjonelt monster, men jeg er litt glad for det også.

ikke her
Lydspor: Hey Boy - Teddybears Sthlm

Kom hjem!

2010-05-19T17:25:00.003+02:00

Johanne, kom hjem!! Hvem ellers skal jeg spise middag med når alle andre bare leser? Hmf, dustete asketull!

ikke her

Nattevrøvl

2010-05-15T02:14:00.005+02:00

Jeg er veldig heldig. Har mange fine, gode venner. De er med på mange sprell, og ler med meg når jeg oppfører meg rart og sier merkelige ting. De synes ikke jeg er verken teit eller rar og prøver som best å følge med når jeg er på en av mine hyperaktive snakkeramser hvor tankerekkene kommer ut av munnen i vilt forskjellig rekkefølge og uten noen form for sammenheng eller mening.

Og jeg prøver som best jeg kan å vise de hvor mye jeg bryr meg om dem, hvor mye de betyr for meg, og jeg håper de setter pris på det. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre noen glad. Å se ansiktet til en god venn lyse opp fordi jeg har gitt dem et kompliment eller en søt lapp i lomma er noe av det beste som finnes.

Jeg håper aldri jeg mister dem. Jeg håper aldri de glemmer meg. Selvom de finner sine og får sine ting på stell. Jeg håper ikke de glemmer den lille rare jenta, som laga grimaser og spiste is med hele ansiktet. Som børsta bort rusket du hadde i ansiktet.

Det er egentlig ikke så lenge siden noen børsta bort rusk fra mitt ansikt. Jeg husker det var veldig koselig. Og man glemte alle ting som var teite. Det var godt å bli brydd litt ekstra om. Det var koselig at noen ville holde meg i handa, og snakke med merkelige forbipasserende som selv jeg ble litt brydd av. Det var herlig å finne noen som brydde seg like lite om hva andre mente, som jeg. Det var godt å være i en liten boble hvor man bare kunne gjøre som man ville uten å tenke på hva andre trodde, mente og synes. Det var godt å få litt avbrekk. Å få tilbake troa. Og selvom den har falma litt nå, så har jeg enda ikke glemt hvordan det var.

Jeg gir dere alt jeg har. Alt jeg har å gi, det får dere. Jeg knytter meg til dere, er glad når dere er glade og prøver å muntre dere opp hvis ting går feil vei for dere. Dog har jeg jo lært før at verden er ikke slik som jeg skulle ønske den var. Folk har ikke for vane å være like brutalt ærlig som jeg kan være til tider. Og det er vel kanskje bra.

En av mine beste venninner fortalte meg at hun flytter herifra nå i sommer. Da ble jeg lei meg, og jeg følte meg såra. Selvom jeg vil jo bare hun skal gjøre det som er best for henne, og det hun må gjøre for å nå sine ting som hun vil nå. Også følte jeg meg slem. Jeg håper ikke folk ser på meg som gjerrig eller eiesyk. Jeg er bare glad i dere. Dere er viktig i livet mitt. Dere utgjør livet mitt. Jeg bryr meg veldig mye om dere. Det er bare det.

Jeg håper ikke dere glemmer meg.

Jeg ønsker meg en som kan huske på meg for meg. Så jeg slipper å gjøre det selv. For jeg klarer det ikke, ikke på den riktige måten. Jeg har lyst at du skal huske på meg for meg. Jeg vil at du skal ha lyst til å følge meg til tannlegen fordi du vet jeg er redd. Jeg liker at du velger to like tallerkner fordi du vet at jeg ikke liker at de er ulike. Jeg vil at du skal ville gjøre sånn med alle mulige andre ting og. Så kan jeg konsentrere meg om å gjøre hverdagen din så bra som overhodet mulig. Sånn blir jeg glad. Sånn blir jeg sånn som jeg skal være. Ved å fullføre deg. Ved å legge alt til rette så du får en fin dag på skolen/jobben. Ved å lage yndligsretten til deg, selvom jeg kanskje ikke liker det selv. Ved å kjøpe ting som jeg vet du blir glad for. Ved å gjøre de tingene jeg vet du liker best. Jeg liker ikke å spørre om du vil gjøre ting, fordi jeg er redd for at du ikke skal ha lyst. Jeg liker ikke å invitere deg med, hvis jeg er usikker på om du sier ja bare fordi du føler du må. Jeg vil ikke være usikker på sånne små filleting. Jeg vil kunne være meg selv, og at du skal kunne være deg selv.

Jeg savner meg selv, akkurat like mye som jeg savner deg.

Jeg er redd for å slippe ting av synet, redd for at om jeg snur meg vekk et sekund er det borte når jeg snur meg tilbake igjen. Og da står jeg igjen med ingenting annet enn savnet etter det fine som var der før jeg snudde meg. Uten å vite hvordan jeg skal få det tilbake eller finne meg noe nytt.

Jeg vil være en solskinnshistorie.

ikke her

Bjørnen sover

2010-05-13T18:36:00.003+02:00

Det har blitt mai, og plutselig har jeg ingen venner. Alle isolerer seg med oppgaver, lesing og andre ting relatert til eksamen. Johanne er ikke her og spiller janiv med meg i parken, ikke at det egentlig er varmt nok til å sitte i parken enda. Jeg har pådratt meg en døgnrytme som på ingenmåte ligner noen som liksom skal bli voksen, dog har jeg nå to hyller i kjøleskapet, istedet for en overfylt en. Det er ganske deijli egentlig.

Jeg gleder meg til mai er over, og vennene mine kryper ut av seglehusene sine igen og kan bli med på kjøreturer og tøysing og tulling i parken i, forhåpentligvis, sola :)

Ellers så gleder jeg meg til 17. mai og bil. Jeg har også sett på flybilletter til italia. De er billige. Kanskje jeg reiser dit og leker, mens alle andre leser til teite eksamener.

ikke her

Har DU det bra?

2010-05-10T00:01:00.002+02:00

Senga mi er enorm om dagen. Virkelig svær. Og jeg ligger brått både på langs og på tvers, i sstjerneform og diagonalt. Den har da aldri vært så stor før? Men nå er den altså det da. Huset på andre siden av veien blir aldri ferdig. Ser ikke ut som de har utretta noe på en god stund. Jeg håper virkelig den butikken er oppe og går snart. Jeg sulter foran brødboksen enda, omstillinge er visst ikke helt min greie.
Folk spør gjerne hverandre om hvordan en har det, hvordan det går og har du det bra. Jeg er egentlig litt lei av det, med mindre det bare er den vanlige overfladiske "hei, hvordan går det?" som bare er en lang hilsen, ikke en virkelig interesse i hvordan det faktisk går. Det er veldig koselig å bli satt pris på og vite at folk bryr seg, ikke misforstå. Man har det jo litt kjedelig fra tid til annen, aller som en, men jeg har merka at det har egentlig bare gjort det værre for min del. De gangene jeg har hatt det ukult har jeg bare følt meg mer skrøpelig og kanskje litt teit hver gang noen har spurt meg om det, og virkelig ment det. Tror heller jeg vil at folk bare skal late som alt er bra.

2010-04-15T02:21:00.001+02:00

Det enkleste er alltid å ikke bry seg. God gammeldags gi faen.

Definitivt

2010-04-09T05:53:00.002+02:00

Når du har rukket å bli edru nok til å faktisk tenke over det som blir sagt. Når du sier nei til å bli med på noe du egentlig har hatt lyst til lenge. Jeg har det helt fint og jeg synes alt er akkurat som det burde være. Helt klart. Jeg liker det best når det er komplisert. Og nå har fuglene begynt å synge utenfor vinduet mitt, det er jo noe alle synes er strålende.

Ikke her

Lydspor: Garbage - I'm only happy when it rains

...

2010-04-05T16:30:00.005+02:00

Jeg vet liksom ikke helt lengre. Ting forandrer seg til en stadighet, og jeg har enda ikke klart å finne ut om det er noe jeg liker eller ikke. Evt om det er til det bedre eller ikke. Men så igjen, hvem er jeg til å bestemme det. Det er ikke som jeg har noen makt som gjør at jeg kan bestemme at ting skal være akkurat de samme for en stund. Jeg tror uansett det ville vært slitsomt å ha den makta. Marerittene mine begynner å bli virkelig makabre. Og her forrige dagen våkna jeg helt uberørt, enda jeg var helt klar over hva jeg hadde drømt om den natta. Det var litt ekkelt når jeg kom til meg selv senere på kvelden.

Jeg vet ikke helt jeg. Er fremdeles lei. Og tilførslen de lata som de hadde skrudd på, har de skrudd av igjen. Hvorfor, kan man jo spørre seg. Jeg aner ikke. Jeg aner ingenting lengre. Og skjønner enda mindre.

Tror jeg bare legger meg her litt.
Gjør ingenting.
Sier ingenting.
Føler ingenting.
Tenker ingenting.
Ingenting.

ikke her

Lydspor: Metric - Grow Up + Metric - Hardwire

Helt feil!

2010-03-29T01:57:00.003+02:00

Jeg har mye mareritt. Det er ikke til å komme fra. Og det er jo iogforseg helt greit det, det er jo bare drømmer. Dårlige sådan, men de er ikke virkelige og de er borte når jeg våkner. Og det har jeg egentlig slått meg til ro med, og er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har latt det gå noe mer innpå meg.

Så plutselig skjer det noe. Det som i utgangspunktet skulle være overstadig herlig og koselig mente de tydeligvis var for mye av det gode og smelte inn kjepper i hjulene der de kunne.

For ikke lenge siden hadde jeg det værste marerittet jeg kan huske å noen gang ha hatt. Og jeg klarer ikke riste det av meg, detaljene er helt klare for meg. Og nå har jeg funnet ut hvorfor jeg drømte det. Jeg vil ikke finne ut hvorfor jeg drømmer ting. Drømmer, særlig mareritt, skal ikke ha rot i virkeligheten. Absolutt ikke. Og iallefall ikke når det er det værste marerittet du har hatt hittil i livet ditt.

Det å plutselig støte på det her, å brått oppdage noe sånt. Det har satt meg helt ut. Man ser noe i alt, og alt får en annen mening enn det utgir seg for. Alt får en skjult betydning og analysemuskelen er konstant i spenn. Når jeg legger meg om kvelden er jeg helt utslitt.

Det skal ikke være sånn. Drømmer og mareritt er ikke virkelige. De har ingen betydning. De er bare vas og virrvarr og tull og møl. Ingen av de skal advare deg om noe, fortelle deg om noe som skjer eller noe som helst. Nå har det da altså gjort det. Marerittet fortalte meg om noe som skjedde, noe som jeg da var fullstendig uvitende om. Noe jeg aldri kunne funnet på å tro at var sant.

Det er virkelig uønsket. Alt sammen. Uønsket på øverste hylle. Og jeg vil hjem. Bort. Vekk fra tanker. Vekk fra leting etter skjulte meninger. Vekk fra viten om at det jeg drømte hadde noe med virkeligheten å gjøre. Det gjør meg lettere sinnsforvirret. Og jeg er på ingen måte komfortabel med det. Det er nesten litt forferdelig egentlig.

ikke her

Aner ikke

2010-03-18T02:27:00.004+01:00

Jeg skjønner ikke helt hvem det er som skal trøste meg, og passe på meg når jeg våkner fra et av marerittene mine.

Ikke her

lydspor: Love will tear us apart again - Susanna and the Magical Orchestra

Mønster

2010-03-06T18:36:00.003+01:00

Enkelte ganger blir man rett og slett bare drittlei. Av seg selv, av andre, av det samme gamle. I dag er en sånn dag. Så derfor tar man på seg noe man har hatt lyst å gå i kjempelenge, men som man ikke har vært helt rett noen gang. Også spiser man indisk på restaurant, snakker skit med fotovenner og vorser i et studio før man shaker ass på byen (for en gang skyld!).

Det kjennes i hele kroppen og det er virkelig mye bedre enn å være lei og å bry seg om hva andre folk mener.

Fame! I'm gonna live forever!

ikke her

Fint, det er det det er.

2010-03-03T01:38:00.004+01:00

Jeg synes livet er rart, ofte. For det er jo det, rart. Alt som skjer er ingenting man kan vite at hadde kommet til å skje. Og det skjer ting, hele tiden. Det er sjelden man tenker over det, men i dag gjør jeg det. Ting som har skjedd i dag er ting som gjør meg glad, og ting jeg ikke hadde trodd. Og det gjør meg enda mer glad. Jeg liker ting som gjør meg glad. Naturlig nok. Og det er ting som har skjedd i det siste egentlig. Later til at det er en liten tendens. Og det er glittrende. Virkelig. Og jeg skriver om det så jeg kan minne meg selv på å sette pris på det, og ikke ta det for gitt.

Man blir hele tiden mint på at man er kanskje ikke så alene som man tror. Det er folk der ute som kanskje har det akkurat sånn som du har det. Og de kaster lys på ting du ikke har sett før, og får deg til å se ting fra en annen vinkel.

Og jeg har vakre mennesker i livet mitt. Og jeg setter så umåtelig stor pris på de.

ikke her

OL i sjuk

2010-02-22T20:55:00.006+01:00

Andre ser OL på teve, jeg bedriver like store prestasjoner og utfordringer for tiden på daglig basis. I sjukdom, vel og merke. Og er det en ting man burde få gullmedalje i OL for, så er det å dusje med 39 i feber. Helt klart. Det er virkelig en prestasjon i seg selv.

Etter å ha fått over 4 timer sammenhengende søvn (WIN!) og ligget i to timer og ventet på å sovne igjen, fikk jeg en glimrende idé desperat etter mer søvn. Jeg dusjer!

Utslitt og med stigende feber begav jeg meg ut på den største utfordringen jeg har hatt på en god stund. Jeg innså ikke hvor idiotisk påfunn det var før jeg hadde motvillig kledd av meg og kommet meg inn i det varme vannet. Stå oppreist og bruke energi i mer enn ett minutt? Siden når ble dette en god idé? Eneste tanke som går gjennom hodet mitt er at jeg savner min vanrette posisjon i senga.

For å samle krefter valgte jeg å sitte å varme meg i vannet ca ti minutter. Så reiste man seg da, etappevis, og igjen motvillig, såklart. Først satt man litt på huk, så retta man ut beina litt, og til slutt klarte man å rette opp overkroppen. Jeg ser dumt på sjampoflaska, og er sjeleglad for at den iallefall er i riktig høyde, så jeg slipper å strekke meg i verken den ene eller andre retningen. Måååå jeg egentlig vaske håret nå, tenkte jeg. Er det virkelig nødvendig? Jeg er streng med meg selv og gir beskjed om at når du først står her så får du se til å fullføre og, uansett hvor lang tid det tar. Det som er positivt med at det tar lang tid, er jo at man får mindre tid til å kjede seg resten av dagen.

Etter å ha sjamponert inn håret, en gang, innser jeg at dette ikke funker i lengden. Jeg trenger en pause. Setter meg ned igjen og hviler litt, og konkluderer etterhvert med at det må da være mulig å ta sjamponering nr to i sittende tilstand. Som tenkt så gjort. Etter litt mer avslapping i sittende tilstand (prøvde faktisk å legge meg ned et øyeblikk der og.. håpløse små dusjkabinett!), bestemte man seg for at nå var det nok. Opp og stå, vaske ut balsamen, såpe seg inn, skylle og komme seg til helvette ut av denne pinselen.

Vel ute blir jeg stående, litt apatisk, og se meg selv i speilet og prøve å få varmen under den største handuken jeg har. Etter å ha pussa tenner blir jeg sittende på det varme gulvet og bare samle krefter til å komme meg inn på rommet igjen. Jeg tasser inn på rommet og legger meg i sengen.

Og tenke seg til, jeg sov i en hel time. Mission accomplished!

Marte 1 - 0 sykdom

Hva venter du på?

2010-02-07T00:26:00.004+01:00

Du har valgt det selv.
Det var du som satte alle premissene på hvordan ting skulle være.
Hun fikk ingen ord med.
Alt hun sa ble oversett eller satt til side.
De betydde liksom ikke noe.
Dette er noe som kun ligger hos deg.
Det var du som følte at dette var det beste for deg.
At det var dette du trengte for at du skulle kunne fungere normalt.
Da kan du ikke forvente noe fra henne.
Hun har ikke fått vært med i prossesen.
Hun var aldri med i prossessen.
Hun fikk ikke lov.
Du bestemte alt.
Du kan ikke sitte og vente.
Vente på at hun skal ta kontakt.
Ballen er hos deg.
Det var du som trengte plass.
Du som trengte tid.
Hun kan ikke vite når du har nok plass.
Hun kan ikke vite når du har hatt mer enn nok tid.
Du lurer kanskje på om det noen ganga kan bli det samme.
Om det noen gang kommer til å bli som det var.
Hun lurer nok på akkurat det samme.
Du kan ikke forvente noe av henne.

Veier

2010-01-18T01:05:00.005+01:00

Om jeg snur meg vekk et sekund, eller blir distrahert, spiller verden meg et puss og det ender med at jeg må gå fra 2. etg til 3. etg to ganger og jeg blir forvirra og vet ikke helt hvor jeg er. Leter stadig etter brevet jeg tilsynelatende må ha fått før de stengte av tilførselen, forsatt ikke funnet noe. Prvøer å få fikset det selv, ved å gå rundt dem. Har blandt annet tatt små utflunkter til diverse steder, prøvd å ha bedre tid til ting jeg ikke gjør så ofte og handlet garn. Det fungerer i korte stunder, men ser ikke for meg at dette er noen varig løsning.

Jeg gjør mitt beste for å være ærlig, men merker at det er kun enkelte som får gleden/"gleden" av denne egenskapen. Har dog merket at dette kanskje ikke er normal oppførsel. At jeg kanskje har misforstått. Mener alikevel dette vil gangne oss mer enn det vil skade oss, og at jeg har rett i mine tanker om det. Så jeg har bestemt meg for å fortsette. Det er nok bare en tilvenningsprosses.

Jeg tenker mye på ting jeg liker å gjøre. Og ting som har gjort meg glad før. Månen er akkurat nå 6% av full, og jeg akter å prøve å få et bilde av den i morgen, om det er klart og jeg kan se den på himmelen. Jeg håper det går. Om ikke må jeg kjøpe meg en almanakk og skrive opp ting jeg skal gjøre så ikke jeg glemmer det neste gang.

Personlig? Nei takk!

2010-01-10T00:34:00.005+01:00

Jeg så noe noen skrev. Likte det. Tenkte masse om det. Så drakk jeg litt te. Te er godt. Jeg ligger under dyna og holder pusten. Prøver å være så stille som mulig for å høre ekstra godt etter lyder. Dog klarer jeg ikke høre noe. Bare blodet mitt som suser i ørene mine fordi hjertet slår så hardt. Jeg er redd, tør ikke sovne. Hjernen min har erklært krig, og jeg har mareritt hver natt. Tror ikke det er spesielt lurt, men tenker at hvis jeg lar vær å sove, slipper jeg å stå opp. Jeg synes det er forferdelig å stå opp. Og hva er dette med at man skal lære hvor fint alt er ved at man opplever dårlige ting? Jeg har tenkt på det, og har kommet fram til at jeg ikke synes noe spesielt om det. Man vil jo ha det fint, ikke dårlig.

Jeg ser opp til folk som tar jobben sin alvorlig, uansett hva slags jobb det er snakk om. Det er beundringsverdig. Det er respekt. Derfor synes jeg ingen skal være noe dårligere enn de, det ville være respektløst mot dem.

Jeg prøver alltid å være snill mot dem rundt meg. De som betyr noe for meg. Man lærer tidlig, vær mot andre som du vil andre skal være mot deg. Jeg vil tro alle andre her også har lært det. Dog er det kanskje ikke alle som har denne lærdommen. Dette medfører skuffelse. Skuffelse er en av de dårlige tingene. Og dårlige ting skal lære oss hvor fint alt er. Jeg liker sjelden å bli skuffa. Nei, det var upresist. Jeg liker ikke å bli skuffa. Og det gjør ikke at snøen blir hvitere eller at det blir noe bedre å stå opp om morgenen. Jeg vil si, heller motsatt. Jeg merker jeg blir lettere irritert på de rundt meg, og det er ikke sånn jeg vil være. Ikke skuff meg, vær så snill. Vær heller ærlig, og si hva du mener. Vil tro det ikke er for mye å be om. Om det er, gi meg gjerne beskjed om det.

Fremover

2010-01-04T15:49:00.004+01:00

De bråker fremdeles utenfor vinduet mitt, har dog blitt relativt vant med det nå. Hører det bare hvis jeg hører etter, eller hvis det plutselig blir stille. Vi feiret her forleden dag. Det var mange mennesker. Ikke så mange som jeg hadde sett før, men noen gode gamle. De var trivelige, og jeg laget mat til de. Det var tydelig at de likte det, for det var ingenting igjen av den dagen etter. Vi smilte, prata og artiga oss hele natten, jeg kan ærlig talt ikke huske når jeg la meg, men det var før de siste stavra seg ut døra. Dagene fremover virker nye, men også ganske velkjente. Dette er ikke noe nytt fenomen, og jeg har gått igjennom det mange ganger før. Lurte på om jeg kanskje skal gjøre noe anderledes denne gangen, men jeg synes å huske at jeg har tenkt akkurat det samme før. De har stengt av tilførselen til meg. Det er visst en stund siden, men jeg har ikke merket det før nå. En sa til meg at han trodde jeg hadde en hel garderobe som var lilla, og en farge til som jeg ikke hukser nå. Det var da jeg merket at det ikke var der lengre, men det var veldig hyggelig sagt av han, og jeg smilte og sa takk.

Månen er i ne nå. Den var helt full her om dagen. Den minner meg om kvite russere, og jeg skal ta bilde av den når den er på sitt smaleste. Den er ganske forutsigbar. Det er nok enkelt for den å vite hva den skal i morgen.

Jeg skal ut på reise. Den er ikke spesielt lang, og skjer på natten. Det liker jeg. Først skal jeg være sammen med likesinnede. Om det sier mer om meg enn om den likesinnede, og om det er noe bra for noen av oss er det ingen som vet. Det er kanskej like greit.

ikke her

lydspor: Tea With Cinnamon - Katzenjammer

..sånn går no dagan

2009-12-11T18:39:00.004+01:00

Det er kaldt å være naken på rommet nå om dagen. Heldigvis er dyna mi varm. Funnet ut at jeg kan egentlig ganske mye om mediesosiologi. Må være at jeg bare er dum. Da jeg gikk over Trondheims kaldeste i dag sto det to unge mennesker å krangla. Det må ha vært krangling. De hyla og løp fram og tilbake og ropte ting til hverandre. Jeg tror kanskje de var kjærester. Gutten var veldig sur. Og skreik veldig mye. "Jeg kom hit bare for deg, ikke for noe annet. Jeg gjorde alt jeg kunne". Det var forsåvidt fint sagt, bortsett fra at det hørtes ikke noe hyggelig ut. Han var bare sur og høylytt og ropte jenta i ansiktet.

Det så ikke noe koselig ut, jeg er glad jeg ikke var en av dem.

Lys

2009-12-11T02:52:00.009+01:00

Jeg tenner ofte lys for tiden. Som regel når jeg er alene, men oftest når jeg har besøk. Det er koselig. Og jeg har laget dekorativ kunst på oljetønna mi. Folk liker levende lys. Jeg også. En kamerat, som ofte pleier å være her når jeg tenner lys, sa at han ble alltid litt nostalgisk når jeg tente lys. Det var noe med lukta av lys og nytent fyrstikk. Han trodde kanskje det var fordi de alltid tente adventslys på barneskolen, hver morgen. Jeg var enig. Og et lite øyeblikk var det som å være liten igjen. Det var herlig. Dog forsvant det relativt fort. Jeg er jo ikke liten lengre. Snart eksamen. Snart jul. Jeg gleder meg. Til jul.

Noen ganger er man andrevalget. Det er helt greit, så lenge man ikke vet det. Sjelden man synes det er stas. Føles for ofte som jeg er andrevalget.

ikke her

Søvn

2009-12-03T11:51:00.003+01:00

Jeg har laga en stk massiv pepperkakedeig. Som blir til et stk massivt pepperkakehus, viktoriansk stil. Håper bare alle delene vi tegna passer sammen. I tilleg har jeg spist indrefilet, som var så mør at den smelta på tunga. Og hatt den koseligste kvelden på lenge.

Lider for tiden av enormt søvnunderskudd og gruer meg til jeg må ut i jobb og a-menneskenes verden. Hvor lenge kommer jeg til å overleve? Neppe mer enn to uker. Hvorfor skal verden legges opp til å pine b-mennesker, det er et spørsmål jeg stiller meg selv ofte. Diskriminering.

ikke her

Være

2009-11-30T01:21:00.006+01:00

Dele middagen jeg lager med. Le med. Gå tur med. Sovne på fanget til. Lage søte små ting til. Telle rare skyer med. Lage te til. Planlegge ting med. Slappe av med. Diskutere med. Klemme på. Se en dårlig film med. Være lei seg med. Få trøst av. Reparere ting med. Være alene med. Se på rare mennesker med. Spise ute med. Gjøre ingenting med. Bre over. Lese bok vedsiden av. Gå i nysnå med. Kaste snøball på. Ake med. Drømme med. Sovne til snorkingen av. Skrive brev til. Fiske med. Dra på telttur med. Grille pølser med. Vaske opp med. Strikke til. Skrive ting på ryggen til, med bare fingeren. Få nattahistorie av. Se på. Synge til. Synge med. Ta bilder av. Savne. Spise jordbær med. Være sint på. Være glad i. Ruske i håret. Ha interne spøker med. Være komfortabel med. Lære nye ting av. Lære nye ting til. Kose seg med. Være seg selv med. Være med.

ikke her

Gutter

2009-11-26T00:53:00.003+01:00

Her om dagen tok jeg bussen hjem fra jobben. Relativt sent egentlig, jeg var der en time eter jeg egentlig var ferdig. Likevel var bussen ganske full. Og jeg gjorde en fiffig observasjon, fordi jeg atter en gang hadde glemt å lade mp3spilleren min. Alle jenter snakker kun om gutter. Uansett hvordan samtalen begynner, så ender den alltid opp med å handle om gutter. Jeg fant ut at jeg liker mye bedre å prate med de. Enkelt og greit.

Konklusjonen er altså; hvis du synes så mye om gutter, snakk heller med de enn om de. Jeg vil tro de synes det er utrolig mye med stas.

ikke der

Arbeidsledig..eller?

Ubrøyta gater

For ung!

Hva vil du?

Alene, men ikke ensom

Mormorlærdom

Eksos

Søvn ønskes

Grønn tirsdagskveld

Artibrus og vakre marier

22. juli 2011

Psykiatri

Medisin, eller bare vims

Hemmeligheter

Ferieglede

Nesten, det skyter ingen mann av hesten

Dag 30

Lyst midt på nattan!

Dag 24

Dag 10

Dag 2

Dag 1

Gla' blogen

Ut på tur

Faen

Jeg skal få barn

Nå med vinger!

Fra boller til buritos

Gravid?

Allsang og sprudlevann

Kjærlighet nord for sinsenkrysset

Undervurdert trygghet

Sjalusidrama

Ego trippin at the gates of hell

Sol gjennom vinduet

Sushi og ostekake

Koma

Alene, eller?

Og vips!

Nattvann

Valg

Helg

Hit vil du

Tålmod is the new black

Hold kjeft og nyt

Borttauing og politiet på tråden

Ro og andre papilotter

Frokost og blindveier

Innseminør

Plutselig borte

Julete jularoo

Glück

Du må tulle!

Virreland

Ærlighet er topp stemning

Av og til

Æ digge dæ digge du mæ hæ?

Snø

Plutselig

Det burde bli vedtatt i FN

...

Hvor ble det av anorakkene?

Her

Æsj

deg, meg, noe, noen eller hvorfor

No idea

Vidunderlig

I see you!

Soft

Enn du?

Note to self:

Det er noen på skuldra mi

Hei, det er bare meg igjen.

Ting som gjør at jeg stråler

*svinse* *danse* *plystre*

Kom hjem!

Nattevrøvl

Bjørnen sover

Har DU det bra?

svinse danse plystre